I dag rulles ut Norges Banks siste opus om finansiell (u)stabilitet. Nok en gang bedyres det at det er husholdningenes finanser som er kilden til finansiell ustabilitet, selv om disse sjeldent har vært bedre. Endringstakten er også formidabel. Husholdningene blir rikere, tjener mer og ønsker å øke sin sparing skal en tro siste gallup fra FNO, som skriver om dagens måling:
’’Viljen til å betale ned på lån har ikke vært større siden slutten på 1990-tallet, viser Forventningsbarometeret for 4.kvartal.’’
Husholdningenes finanser er gode selv om de betaler historiske høye marginer til bankene for sine lån. Banker som knapt nok kan unngå å vise solide overskudd.
Bedriftene er også sunne, all den tid de næringslivskundene som er mest sårbare for svak kostnadsmessig konkurranseevne allerede er døde eller svinnende.
På toppen av det hele har offentlig sektor rekordhøye overskudd.
Det er med andre ord ingenting som feiler husholdningene, bankene eller bedriftene ved denne korsvei.
Det betyr ikke at ting UMULIG KAN gå galt. Tvert imot er det stor fare for at nettopp så skjer fordi situasjonen ser ut til å være under kontroll.
Det er forventningene til fremtiden som er problemet. Forventninger som dannes på Bankplassen. Forventninger som man forsøker å styre til vilt urealistiske nivåer.
Norges Banks utfordring er ikke enkel.
Våre naboland har så alvorlige problemer med sine økonomier at de må føre ekstreme former for stimulerende pengepolitikk. Ikke bare holder de fleste av dem rentene nær null, men deres sentralbanker støttekjøper verdipapirmarkedet på daglig basis, nærmest for å drukne sine banker i likviditet.
Den viktigste endring for det norske pengemarked i år er at Norge er blitt mottager av slike midler i stor skala. Norge er en lun havn for verdens pengeforvaltere.
Kanskje ikke like trygg som den sveitsiske havn, men sveitserne selv dumper sparemidlene over i det norske marked når det blir for mye av det gode under ulike finansstormer.
Også neste år vil det storme. Frankrike er nylig blitt nedgradert og uten nevneverdig økonomisk vekst vil både franskmenn, briter og en rekke andre folkeslag se sine nasjonalstater få forverrete kredittvurderinger.
I denne tristesse, som ingen vet hvor fører hen, lover det den norske sentralbank på tro og ære at inflasjonen skal ligge på et årlig gjennomsnitt av 2,5pst per år. Prisnivået skal dobles hvert 30-år.
Folk som tror på dette, låner selvfølgelig masse penger til både nyttige og unyttige formål, gitt dagens – og fremtidens – rentenivå.
Det Norges Bank ikke får seg til å si er at nettopp fordi inflasjonsmålet er urealistisk over tid, så er det ikke klokt å basere seg på at prisveksten her hjemme blir høy.
Her er vår største fare:
Låntagere tar opp lån i den tro at inflasjonen (og dermed lønnsveksten) blir høy og realrentene minimale. Da det viser seg at de hadde feilaktige, og for høye inflasjonsforventninger, ender de mest forgjeldede av lånekundene med å misligholde sine lån.
Inntil Norge Bank endrer adferd forblir det norske finansielle system ustabilt.