Europa er for alle praktiske formål i en resesjon, det kan folk flest si seg enige i. Men hvorfor, og hvilke nye løsninger tvinger seg frem?
Intro
Før en dissekerer nasjonalregnskapstall skal en huske at det moderne og modne Europa med sine aldrende befolkninger, utbygde infrastruktur og høye gjeldsnivåer, uansett ikke kan ventes å vokse så mye i årene som kommer.
Men dissekere skal vi, ved å dele den gode samtale om europeisk vekst i tre:
– Trend
– Konjunktur
– Motkonjuktur
– ?
Det fjerde avsnitt er ’’det je itte kan’’, men også det som uroer meg for etter Katalonias regionvalg.
Ad Trend
IMFs seneste prognoser tilsier at den gjennomsnittlige veksten på vårt kontinent fremover vil være i underkant av én prosent i året – og det i normale år. Denne såkalte trendveksten er det nivå på økonomisk vekst hvor andelen ledige ressurser holdes konstant over tid. Med andre ord vil trendveksten, eller økonomiens marsjfart om du vil, kunne sies å være den som gir noenlunde stabil arbeidsledighet.
I gode og dårlige tider
Konjunkturene er svingningene rundt denne trend. For Europas del vil det si at all vekst i overkant av én prosent BNP-vekst må sies å være unormalt gode tider, eller høykonjunktur. Når veksten er lavere enn trend, vil derimot arbeidsledigheten stige. Vi er da i en lavkonjunktur, eller ’’preget av unormalt dårlige tider’’.
Ka bør vi gjær?
Tiltak som skal drive oss tilbake til trend omtaler nordmenn gjerne som motkonjunkturpolitikk. Mye av diskusjonen rundt den offentlige sektors bruk av penger, skattlegging av inntekter, pensjonsløfter og reguleringer av ulike typer økonomisk aktivitet burde skje i lys av virkningene tiltakene har på konjunkturbildet.
Drives det motkonjunkturpolitikk i EU i dag?
Det som er trist å se er at politikere og sentralbankfolk gjennomfører mange tiltak som hver og især bedrer den økonomiske effektiviteten i sine respektive land. I sum har imidlertid reformene den effekt at økonomiene årelates for vekstimpulser. En årelating som selv minimerte sentralbankrenter ikke klarer å oppveie.
Ryker sikringene?
Utsiktene for Europa er som sagt at den økonomiske veksten vil være svak, selv i normale år. Nå er europeerne låst i en lavkonjunktur hvor veksten mange steder er negativ. Produksjonen faller. En lavkonjunktur som forsterkes av offentlige, ofte velmente, tiltak.
Slik utsiktene er nå, vil arbeidsledigheten holde seg på to-sifrete nivåer i store deler av Europa i overskuelig fremtid, med mindre noe dramatisk skulle inntreffe. Det dramatiske trenger nødvendigvis ikke være positivt.
I Katalonia var det i helgen regionvalg hvor partier som ønsker løsrivelse fra Spania fikk overveldende oppslutning. Mye skrives i dag om at Spania kan nekte Katalonia å løsrive seg, men formaljus er neppe det som vinner frem i lengden. Det er vanskelig å tro annet enn at katalonerne får sin egen stat, hvis folkeviljen skulle tilsi at det er ønsket. Ikke nødvendigvis neste år, men før eller siden.
Det kan også godt være at andre regioner i Spania, eller i andre land, bryter seg løs fra landsmenn som de egentlig ikke føler tilhørighet til.
De finansielle sidene av slike brudd kan bli alvorlige, men trenger ikke være så negative i det lange løp. Det er tross alt ikke lystige utsikter for et Katalonia som fortsetter å være medlem av Spania.
Seperatistbevegelser vil vi nok se mer av i et Europa hvor velgere føler de har fint lite å tape på bryte ut og prøve noe nytt. Disse bevegelser er bare en av mange overraskelser europeere kan få i årene som kommer.
Når kontinentet styres dårlig, tvinger nye løsninger seg frem. Trist for Spania at Katalonia vil løsrive seg, men det må de tross alt få lov til. Det er totalt misforstått solidaritet å si at Norge bør bidra til å bevare en nasjonalstat, eller en union, som plager sine innbyggere med økonomisk vanstyre.
Det er også mulig at det settes i gang prosesser som vanskelig lar seg kontrollere. Vi skal ikke være for optimistiske på vår evne til å styre begivenhetenes gang, når den valgte vei leder til elendighet for folk flest.