Dagens statsbudsjett viser i klartekst at finanskrisen går Norge forbi.
Der vi tidligere fryktet store omstillinger som følge av problemene i våre naboland er det nå langt vanskeligere å lage dommedagsscenarier for Norge, så lenge oljeprisen holder seg nær dagens nivåer. Denne siste forutsetning er viktig.
Norge likner mer og mer på en typisk oljestat. Mange bedrifter innenfor sårbare sektorer som sol-industrien og fritidsbåter har allerede lagt ned i året som har gått.
Anslagene i Nasjonalbudsjettet viser en økonomi med bred vekst i konsum og investeringer. Det meste vokser, men vekstratene er neppe uavhengige kilder til velstand. Kollapser oljeprisene, faller selvfølgelig aktiviteten i olje- og energinæringene. Men også andre steder vil vi få utfordringer. Skatteinngangen vil svikte og folk flest kan lett bli så urolige for fremtiden at konsumet stopper opp.
Ved et kraftig nok oljeprisfall vil nok også boligmarkedene stupe. Jada, rentene forblir lave, men budrundene i boligmarkedene er som regel mer preget av tidsåndens optimisme enn av det som uansett blir relativt små endringer i renta.
Forventningene til regjeringen er imidlertid annerledes, og etter mitt syn ganske så realistiske:
I sum er det meste i Norge nå følsomt for regimeendringer i oljeprisen. Pluss minus 20 USD per fat er ikke så farlig, men større svingninger enn dette vil kunne plage oss.
For å polstre oss mot en ublid skjebne i oljemarkedene, gjør den norske stat, norske bedrifter, husholdninger og banker det eneste fornuftige. Vi bygger opp finansielle buffere, ved å spare mye.
Sparepenger som vi kan få behov for – også av andre grunner enn oljeprisfall.
Sett at oljeprisene holder seg høye, slik da også årets Nasjonalbudsjett forutsetter. Med vedvarende høye oljepriser må en regne med at våre jaktmarker blir svært så interessante for lykkejegere fra finansnæringene. De vil naturlig nok ønske å være en del av eventyret, og kjøper seg inn i norske boliger, virksomheter og verdipapirer.
Prosesser som naturlig nok leder til en sterkere kronekurs.
Her er også Achilles-helen til årets Nasjonalbudsjett. Der regjeringen baserer seg på en svakere kronekurs og stabile renter, vil vi nok få en smertelig sterk krone, selv etter et eller to beskjedne rentekutt fra vår sentralbank.