Hver gang min datter mister en tann, later hun som om hun tror på tannfeen, legger den nylige falne tanna under puta – for så å bli 20 kroner rikere neste morgen.
Slik er også nordmenn og inflasjonsmålet. At noen virkelig får seg til å tro både:
a) At Norge med sin utstrakte utenrikshandel og svingende valutakurs har fullstendig kontroll på sin egen inflasjon og..
b) .. at renta kan styre vår selvbestemte inflasjon til 2,5 pst,
… er fullstendig uvirkelig for undertegnede. Professorer, sjeføkonomer og journalister sprer historien om tannfeen (unnskyld inflasjonsmålet) som om det var teori og ikke teologi.
Det morsomste er at målet ikke skal nås på et eller tidspunkt, bare en eller annen gang på vår felles reise gjennom livet.
Det verste – og farligste – er at troen på dette relativt høye inflasjonsmål kan lede til skader ved at folk blir for optimistiske både på landets styringsevne, ’’Vi rår jo over vår egen skjebne’’, og forventer rater for fremtidig inflasjon som virker stadig mer usannsynlige.
Saken er den at Europa i dag er låst i noe som må kunne kalles et regime med strukturell deflasjon.
Dårlige tider i det private næringsliv burde antenne investeringsiveren i den offentlige sektor. Men den gang ei. Tvert imot spares det som aldri før i Euro-landene. Det offentlige sparer både ved å heve skatter og ved å redusere sine utgifter.
Bankvesenet er også i modus for kontraksjon. Husk at alle innspill om økt kapitaldekning i banksektoren også er rop om å kutte den økonomiske veksten.
Fullstendig feilslått makroøkonomisk styring har alvorlige konsekvenser for et aldrende kontinent i krise. Produksjonen er fallende. Arbeidsledigheten i de 17-Euro-landene antas å stige med ett prosentpoeng til drøye 12 pst mot slutten av neste år. Lavere inntekter og stigende utgifter til de arbeidsledige truer med å ruinere de verst stilte Euro-landene.
Norge kan lite gjøre, og må bare takle utfordringene som måtte dukke opp. Med fri flyt av varer og tjenester får vi lav importert inflasjon til Norge. Med fri flyt av arbeidskraft får vi innvandring.
Krona vår er utsatt, fordi vi også har fri flyt av kapital. En kapital som trolig kommer til å flomme inn over de norske pengemarkedene i de perioder hvor det stormer som verst på kontinentet.
Det norske rentebildet må bare tilpasse seg denne virkelighet. Trolig er vi i realiteten inne i en slags fastkurspolitikk uten erklærte støttenivåer. En fastkurspolitikk hvor hensynet til valutakursen blir altoverskyggende for rentesetting.
Små rentekutt fra Norge Bank vil neppe svekke krona over tid. Bankenes engrosrente, 3-måneders NIBOR, har falt med over ett prosentpoeng det siste året. Krona har imidlertid styrket seg i samme periode. Sterk lut må til. Derfor tipper jeg at vi får både ett og to rentekutt fra Norges Bank frem til sommeren.
Enn så lenge klarer vi oss fint. Norsk økonomi og troen på inflasjonsmålet lever i beste velgående.
Kanskje spiller det ingen rolle? Snart vil dattera mi miste en ny tann. For henne er det knekkende likegyldig om tannfeen eksisterer, eller om Norge har et inflasjonsmål, bare det blir en mynt under puta.