I det meste av dette årtusen har vi europeere slitt og strevet med å reformere våre pensjonssystemer i forkant av den lenge varslede europeiske eldrebølge. Det har vært utallige utredninger, stormfulle debatter, voldelige demonstrasjoner opp gjennom årene. Regjeringer har tidvis kollapset når pensjonsløfter måtte brytes. Likevel har de fleste europeiske land gjennom årene fått til gradvise endringer som tar utfordringene med eldrebølgen på alvor.
Til sammenligning kan det se ut som om asiatiske land er ganske så uforberedte på sine eldrebølger som er så voldsomme at en nesten kan kalle dem tsunamier.
Land som Taiwan og Japan har allerede raskt aldrende befolkninger, men det mest spennende tilfellet er selvfølgelig Kina. Både fordi landet er et av verdens mest folkerike med 1,35 milliarder mennesker, men også fordi Kina har stått for en god del av veksten i verdensøkonomien i senere år.
Faktum er at Kina eldes raskt, med en sterk forverring av forholdstallet mellom antall gamle og de som er i arbeid. Det er heller ikke slik at Kina lenger har noe betydelige overskudd i sin utenrikshandel. Med andre ord sparer de ikke nok i utlandet til å dekke utgiftene knyttet til sin pensjonistæra. Den jevne kineser blir gammel før han rekker å bli rik.
Uten store nok utenlandsformuer å tære på, vil kinesere være avhengige av sin egen arbeidskraft for å makte pensjonsutgiftene. Dette kan bli problematisk all den tid yrkesbefolkningen i Kina vil toppe ut og innlede sitt akselererende fall om et par år.
I første omgang vil årsveksten i antall pensjonister være på om lag 7-8 millioner mennesker per år, før eldretsunamien tiltar i styrke.
Kina er ikke alene. Også i Korea vil yrkesbefolkningen snart toppe ut og innlede sitt ugjenkallelige fall.
Flere gamle i kombinasjon med redusert tilgang på ny arbeidskraft vil også påvirke den økonomiske veksten. Kina kan neppe holde en høyere vekstrate enn 4-6% i årene hvor demografien endres til det mer ufordelaktige. Ei heller Korea, eller de allerede hardt rammede landene Taiwan, Japan eller Singapore kan ventes å holde samme veksttakter som i tidligere høykonjukturer.
Redusert økonomisk vekst i Asia vil naturlig nok kunne ramme råvaremarkedene hardt. Stopper investeringene i mørtel og stein i Asia gradvis opp, vil alt fra sement, kobber, alskens halvfabrikata samt etterspørselen etter tjenester fra shipping og annen transport, kunne plages av dårlige tider inntil produksjonskapasiteten bygges tilstrekkelig ned.
Det store spørsmålet for Norge er om oljeprisen kan holde seg høy i vår nye aldrende lavvekstverden. Eldrebølgen er så sin sak, men tåler oljeprisen tsunamien i Øst?