Mye skrives i disse tider om et marked for fritidsboliger som visstnok går svært så tregt: Både ved sjøen og til fjells. Stemmer det, og hvordan kan det ha seg slik?
I Norge finnes det i dag drøye 400 00 hytter, sommerhus og liknende. Dette er en økning på omlag 10 pst siden 2004. Noe av økningen i disse år kan nok skyldes at det i utgangspunktet var mangel på hytter. En tolking av at det nå (i beste fall) flater ut er at vi foreløpig har bygget nok til å mette etterspørselen.
Det er også blitt dyrere å ha hytte. Mange kommuner har vært flinke til å innføre hytteskatt. Strømprisene har steget og selve vedlikeholdskostnadene har økt i takt med at lønnsindeksene for håndverkere har tatt av. Særlig de dyre og kompliserte hyttene som er avhengige av innsats fra fagfolk, har i senere år blitt dyrere å drifte.
På etterspørselssiden har det selvfølgelig bidratt positivt med sterk inntektsvekst. Den langsiktige driveren for etterspørselen etter det meste av konsumvarer og – tjenester er stigende inntekter. Etterspørselen etter fritidstjenester (som jo er luksusforbruk) stiger gjerne mer enn inntektene over tid.
Tror en at hytteprisene står stille i år, hvor rentene har falt og husholdningenes inntekter stiger med om lag 5%, så tror en på en tilsvarende reell nedgang i hyttenes verdi målt i kjøpekraft. Det er ganske unormalt å oppleve slike fall. Er det dette vi nå ser?
Konseptuelt tror jeg vi må skille mellom to typer hyttemarkeder. I den første gruppen har vi det jeg vil kalle brukshytter. Hytter som brukes flere ganger i året. Etterspørselen etter disse fritidseiendommene vil (alt annet like) stige i takt med husholdningenes inntekter, så lenge de dekker Ola og Karis behov for rekreasjon. Den andre gruppen som folk bare har til pynt, kan godt falle i verdi hvis motene skulle endres. De blir nesten som Egypts pyramider; vakre, men ubrukte prestisjebyggverk.
Noen år er det fjellhytte som gir status, andre ganger er det landsteder ved sjøen som er ”inn”. Felles for begge kategorier luksushytter er at de er vel så avhengige av aksjemarkedene, som av rentenivået. Dyre hytter kjøper man kun hvis man har godt med egenkapital. Jeg tør ikke spå hvordan disse nipsene vil klare seg, bare påpeke at vi neppe ser noen børsfest med det første. I de dyre segmentene kan det godt hende at prisene skal en god del ned. Overklassens veier er imidlertid uransakelige (for undertegnede).
De vanlige brukshyttene derimot får god drahjelp av at husholdningene tjener mer – år om annet. Fritidsbudsjettene til folk flest stiger raskere enn deres inntekter og det ville vært rart om ikke markedene for brukshytter snart tok seg opp igjen nå som inntektsveksten er god. Spesielt nå som rentenivået er lavt og fallende.
Så hvorfor stiger ikke hytteprisene i år like raskt som boligprisene gjør?
Ikke vet jeg, det er og blir spekulasjoner. Noe kan skyldes været, noe må kanskje den usikre situasjonen i Europa og finansmarkedene ta skylda for, men det kan også være at selve det å feriere i utlandet har blitt såpass mye billigere i de senere år at det er fristende å legge ferien utaskjærs.
Prisnivået i Norge har jo blitt sånn at det er blitt vanskelig å ha seg et middagsmåltid med vin på en norsk restaurant til under 500 kroner per person. I syden slipper du derimot gjerne unna med mindre enn det halve.
Mange vil også foretrekke å oppleve noe helt nytt i ferien. Den norske ferieformen gir som regel fantastiske naturopplevelser med venner og familie – slik den alltid har gjort. Har du feriert i Norge i alle år kan det imidlertid bli vel forutsigbart.
Kanskje en del norske ferieperler i fremtiden må fornye både menuer og kulturtilbud for å lokke nordmenn tilbake igjen?