Jeg har mistet litt oversikten over detaljene i det spanske marerittet, men det store bildet ser for meg ut til å være det samme som før. Spanias uføre går fra vondt til verre.
Det hele startet med en kredittvekst som kom litt ut av kontroll. En kredittboom i en voksende økonomi, som riktignok hadde sine skavanker (ja ja hvem har ikke det), men ikke så alvorlige at de sto i veien for en jevn og langvarig bedring i levestandarden til spanjoler flest. De gode tidene i landet varte trolig akkurat lenge nok til at alle regnet med at de MÅTTE være evigvarende. Derfor ble da også ubalansene så gigantiske.
Det helt unike med Spania er nettopp at gjelden er så massiv, i både den offentlige og i den private sektor. Samtidig som de har noen av Europas største banker å dra på. Et land med relativt lav sparerate, men høy gjeldsgrad – og enorm appetitt på lån fra inn- og utland.
Når vi kom til 2008 var en massiv gjeldsfinansiert byggeboom i full sving i mange spanske regioner. En kredittboom landets sentralbank var fullt klar over kunne bli trøblete. På denne tid fikk den spanske sentralbanken mye ros for at den var flink til å kreve økte ’’medsykliske’’ buffere fra sine banker. De prøvde å ta høyde for at det hele kunne gå litt galt. Kanskje nettopp tiltroen til det snedige regelverket økte låneviljen ytterligere?
Selv etter at det smalt var markedene ganske komfortable med Spanias kredittverdighet når den ble sammenlignet med Tysklands. Ved inngangen til 2009 var differensen i rente mellom de to lands 10-årige statslån den høyeste på mange år, men fortsatt bare på trekvart prosentpoeng. – Fæle spreader, sa vi den gang.
Nå har vi lært at det kan gå helt galt. I dag er renteforskjellen flere prosentpoeng. Noen lærdommer:
-I en monetær union hvor pengene kan flykte fritt fra utsatte til sikre steder vil en skjev utvikling lett forverre seg. Med andre ord er unionen i seg selv en ustabil konstruksjon.
– Makrostabilisering hvor tilsynsmyndighetene er litt for strenge i gode tider, men ser til gjengjeld mellom fingrene på bankenes regnskaper i dårlige år, er på papiret en god idé, men vanskelig å gjennomføre. Når de dårlige tidene varer altfor lenge vil det å være snill i (det som senere viser seg å være) de første uår, gi Finanstilsynet bondeanger. I dag ser vi alle at Spania hadde stått seg på å kjøre en tøffere linje mot bankene sine i 2010 og 2011. De burde ikke håpet at ting ville snu som normalt.
– Konjunkturer snur ikke av seg selv. Dårlige tider som gir opphav til feilslåtte tiltak, kan fort avle enda verre uår. Og det er akkurat her vi står nå. I går la den spanske regjeringen frem sin kriseplan hvor de pålegger en økonomi i fritt fall nye sparetiltak på 400-500 milliarder kroner. I norsk målestokk vil det være ensbetydende med 100 mrd kroner i innstramninger. I et resesjonsår vel og merke.
Hvordan noen kan tro, hvordan det i det hele tatt er mulig å tro, at dette snur økonomien til det bedre, er ikke godt å vite. Sannheten er at Spanias resesjon med disse tiltak vil bli verre. En resesjon som varer ut hele neste år og det meste av 2014.
Det man burde gjort var å stimulere og bruke mer penger de neste par år mot å stramme til på fremtidens pengebruk. Man kunne gi skatteletter i dag og heller gruse pensjonsordningene slik at fremtidige pensjoner ble kuttet kraftig.
Nå prøver man på det motsatte. Spare i dag i håp om at pensjonene lar seg berge. Trist er det hvis strategien viser å være mislykket. Da ender man opp med kutt i dag og ingen mulighet til å betale de lovede pensjoner i morgen.