På et kontinent hvor de fleste land stagnerer eller sliter med direkte tilbakegang, viser Norge i 1. kvartal i år bemerkelsesverdig god, men forbigående vekst.
I dag fikk vi nye BNP-tall for Fastlands-Norge. Denne gang for første kvartal 2012. Ikke bare var de bedre enn ventet med en årlig vekstrate på 4-5pst, på annualisert basis. Også kvartalet før var sterkere enn tidligere meldt. Noe av bedringen kan tilskrives ekstraordinær stigning i el-produksjon – og andre midlertidige effekter over årsskiftet. Den milde vinteren over store deler av landet har utvilsomt også bidratt til å stimulere veksten i bygg- og anleggssektoren.
Uansett resultatene av årets første måneder er det imidlertid lett å se at de grunnleggende utfordringer for norsk økonomi, og Oslo Børs, forblir de samme som vi så ved årsskiftet. Den gang tilsa utsiktene at dette år ville gi Europa en resesjon, lavere renter og fallende eiendomsmarkeder. Norge var spådd en diamatralt motsatt utvikling, med gode tider og stigende eiendomsmarkeder.
Alt dette har i en eller annen form slått til.
Noen ting har vært uventet. At sør-europeiske land – alle som én – trenger å reforhandle sin gjeld kommer ikke som noen bombe. Vi venter fortsatt på de uungåelige nedgraderinger av Frankrike. At grekerne truer med anarki, etter at de har fått gjeldslette, er derimot vanskeligere å forstå. Men her har vel de fleste forståsegpåere latt seg overraske. Ikke noen grunn til å være flau av den grunn. Det er aldri noe prestisjenederlag å feilanalysere irrasjonelle mennesker som er trengt opp i et hjørne.
Vi må imidlertid ikke overdrive grekernes betydning. Grekernes anarkisme er blitt et meget alvorlig problem for verdensøkonomien kun fordi den økonomiske veksten i Europa i utgangspunktet var svak i en tid hvor overdimensjonerte banker mistet kontrollen over sine risiki.
Bankers balanser er bare lånefinansierte veddemål på gunstige fremtidsutviklinger for dets kunder. I gode år este disse veddemål ut i størrelse i så ulike land som Island, Irland, Frankrike, Spania, Nederland, Danmark og Sverige. Nå som nedgangstider melder seg, verdier på eiendommer synker og størrelsen på veddemålene må reduseres, blåses tapene i europeiske banker opp. Jo mindre egenkapital banken i utgangspunktet hadde, desto hardere rammer tapene. Og de banker som har størst eksponering får den kraftigste gjæringen i misligholdsporteføljene. I sum er Europas banker nå på en sultekur som ikke løser svulstene i deres indre organer. Her trengs det organtransplantasjoner og friskt blod.
Dette Europa, i resesjon, med aldrende befolkninger og med skadeskutte banker, er det kontinent vi i Norge må forholde oss til. Det er her vi bor.
Våre nabolands utfordringer skaper problemer for alle norske bedrifter som avhenger av at det går bra ute. Imidlertid får omlag halvparten av den norske befolkningen sine inntekter fra vår oljerike offentlige sektor og ytterligere et par hundre tusen lever godt på energinæringenes vekst. Våre banker er velskjøttede og – tro det eller ei – så er faktisk norsk landbruk en suksesshistorie, med god mat, levende gårder og solide samvirker.
Rentene våre må likevel tilpasses verden utenfor Norge. Så lenge Europa sliter, og det er ingen bedring i vente, må vi tilpasse våre lønninger, priser og renter til deres virkelighet.
I dag ligger det an til minimal inflasjon, snarlig rentekutt og nye monetære stimuli i våre naboland. Før eller siden vil også vi tvinges til å tilpasse oss utviklingen hos Europas fem hundre millioner mennesker. Vi kunne vært i forkant og kuttet rentene i Norges Bank helt uoppfordret, men en slik strategi er neppe god latin i Norges Bank.
Norge må nok gjennom en ny krise for krona med resulterende skrik og hyl fra næringslivet før rentene våre tilpasses de sammenlignbare rentenivåene i Europa.