– It was the best of times, it was the worst of times – C. Dickens
I mange norske byer er det nå to distinkte grupper husholdninger, de om er så heldige at de eier sin egen, og muligens også andres, bolig, og de som er ufrivillige leietagere. Begge grupper har som oftest like stor glede av sine boliger, men deres formuesutvikling blir svært så forskjellig.
Med dagens lånerenter skal det ikke mere vekst i prisene på boliger enn fire pst per anno for å dekke boligeieres samlede bokostnader. Prisvekst utover dette er en ren, og skattefri, gevinst. En urettmessig gevinst.
Et lite eventyr viser hvor ille det er. Det var en gang to beboere som bodde i hver sin bolig i Idyllveien. I nummer 1 bodde den heldige Fetter Anton i en vakker, storslått og svært påkostet bolig som han eide. Da prisene på boliger i Idyllveien årlig steg med langt mer enn de magiske fire prosent, ble Fetter Anton rik bare av å bo. Så rik at han ga opp alt arbeid. Han kunne leve av å bo.
I nabohuset bodde Onkel Donald. Han fristet tilværelsen som leietager fordi han ikke fikk boliglån i banken. Hvert år betalte han høye og stigende husleier, og la til side det han maktet. Likevel bidro de raskt stigende boligprisene til at målet om egen bolig ble stadig mindre oppnåelig. Hva verre var; hans nevøer Ole, Dole og Doffen, bygde seg opp studiegjeld. De ville aldri få nok i farsarv til å komme seg inn i et stadig hetere boligmarked. For alle praktiske formål var Donald og hans arvinger dømt til en evig tilværelse som leilendinger i sin egen by.
Skatteendringer kunne ha rettet opp noe av denne uretten. Besparelsen av å eie egen bolig, fremfor å leie, kunne vært lagt til boligeieres skattbare inntekt. I Norge ville en skatt på selve bruken av egen bolig kunne innbringe staten flere ti-talls milliarder kroner. Kanskje nettopp derfor er det ingen (valgbar) politiker som tør å foreslå noe så dramatisk?
Økonomer har også andre skattepåfunn. Her er tre:
1) Den såkalte boligskatten hvor boligeeiere betaler en skatt på sin eiendel. Kall det gjerne en dobbelskatt fordi den utlignes på de inntektene man allerede har skattet av, men plassert i eiendom. Eller en trippelskatt hvis den rammer de som allerede betaler formuesskatt.
2) Formuessnapping. Økt dokumentavgift er en måte å overføre noe av boligformuen til det offentlige i det boligen omsettes. En alternativ formuessnapper er å føre full inntektsskatt på gevinsten ved salg av bolig.
3) Begrensninger i fradragsretten for gjeldsrenter. Her er utfordringen at husholdninger betaler renter for studie, bil, båt og hyttelån også. Renteutgifter som ikke lett lar seg skille fra boligens rentekostnader.
Trolig blir ingen av forslagene virkelighet. Vettskremte boligeiere kommer i fremtiden til å stemme på de politikere som beskytter deres opparbeide fordeler. Da boligeiere utgjør det overveldende flertallet av de stemmeberettigede, blir det neppe substansielle boligskatter i vår levetid.