Vinteren 1940 la Feltmarskalk Mannerheim sinnrike planer for å stagge den russiske armés fremganger mot den såkalte Mannerheim-linjen. En armé med potensielt overveldende styrke som med sikkerhet kunne knuse de finske forsvarsrekkene, ikke i kraft av sin dyktighet, men rett og slett fordi russerne hadde så mye flere soldater enn det lille Finland kunne stille opp med.
Jeg kom til å tenke på den historien da jeg leste årstalen til sentralbanksjef Øystein Olsen. I korte drag sa han der at det neppe blir aktuelt med norske rentekutt for å få opp den innenlandske inflasjonen.
Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen. Vi har fortsatt handlingsrom i rentesettingen – begge veier.
Det er likevel et spørsmål om det er ønskelig å bruke pengepolitikken til å forsere en økning i inflasjonen når landene rundt oss er i lavkonjunktur. Selv om kronen svekkes noe, vil en særnorsk kostnadsvekst som kan få inflasjonen raskere opp, kunne føre til en ytterligere svekkelse av konkurranseevnen. Det kan ikke være veien å gå.
Talen var god og han peker på det sentrale dilemmaet med vår pengepolitikk. Bør vi prøve å styre inflasjonen tilbake til 2,5% hvis det skulle gi negative konsekvenser for norsk økonomi? Inflasjonen er pt lav og vil forbli lavere enn inflasjonsmålet i hovedsak fordi prisimpulsene fra våre naboland til Norge er så svake. Dette kan vi ikke, og bør ikke prøve å endre på. Med andre ord påpeker sentralbanksjefen noe jeg selv har hevdet i lang tid – Norge kan ikke ha et inflasjonsmål hvor vi later som om vi bestemmer vår prisvekst selv.
Kloke ord. Likevel spørs det om Norges Bank tar innover seg de fulle konsekvensene av det sentralbanksjefen sier. For det er ikke bare inflasjonen som er lav ute, rentene er likeså på et lavmål. Det ene tar det andre.
Rentene ute trekkes ikke bare ned av prisveksten, men også av realøkonomien. Våre naboland er i, eller nær resesjon. Derfor har de minimert, eller er på vei til å minimere sine rentenivåer. Dette vil prege alle sparekonto i Europa. Ingen avkastning av betydning for sparepengene til Helmut, Francois og Maria Laura. Trist for dem, men de øyner håp.
Her i nord funkler det forlokkende høye renter – nærmest som et nordlys på himmelen. Europas fem hundre millioner innbyggere trenger verken å stå opp tidlig om morran, snekre, male eller slite seg ut for å tjene mer. Det eneste de trenger å gjøre er å kjøpe norske kroner. Derfor er valutaangrepene trolig på vei.
I Norges Banks festningsaktige palass er de klare. Klare til å prate, til å skrive, omformulere gamle vendinger, men jeg har ingen tro på at det nytter. Hvis ikke vi tilpasser også rentene til forholdene ute, vil kronekursen fortsette å styrke seg. Vi trenger hjelp.
Kanskje nettopp det å søke hjelp er det viktigste enkelttiltak sentralbanksjefen kan gjøre helt umiddelbart. Jeg har en kandidat: Den nylig avgåtte sveitsiske sentralbanksjefen Philipp Hildebrand. Norge står nå i fare for å bli overmannet av valutaangripere. Lide samme skjebne som Sveits med en forrykende sterk valutakurs som resultat. Sveits har vært gjennom denne krigen. Den nylig avgåtte sentralbanksjefen Hildebrand, eller en av hans generaler bør hyres inn straks av Norges Bank, før arméene av valutaspekulanter kaster seg over vår standhaftige krone.
Selv om Norge helst skulle unngått et rentekutt er det ikke sikkert at det er mulig å leve med dagens renteforskjell til utlandet. Det kan godt være at dagens foliorente oppfattes av Norges Bank å være valutamarkedets Mannerheim-linje, men vi bør ikke forsøke å forsvare det som ikke er mulig å opprettholde.
Med dagens renteforskjeller må vi regne med at våre brave menn og kvinner i sentralbankens forsvarsverk før eller siden kommer til å knuses av valutaspekulantene. Senker vi rentene litt reduseres i hvert fall styrken i angrepene.
Det hører med til historien at Mannerheim og hans menn klarte brasene – i noen måneder. Mannerheim ga mennene sine ståltro på at de skulle klare å holde forsvarslinjen ved hver eneste morgenoppstilling. Han visste at Sovjeterne ville vinne hvis de kastet alt inn i ett og bare ett angrep, men det tok tid før russerne skjønte hvor overlegne de faktisk var.
Kanskje vet også sentralbanksjefen at han spiller mot overveldende odds, men velger å motivere troppene sine til å holde ut? Vi får ønske dem alle lykke til.