Nå er det Super Bowl tid igjen, og da ledes tankene gjerne tilbake til unge år i USA. Det var en fin tid. Ja vel, det var en tøff overgang å flytte fra Oslo til landet med melk og honning uten å kunne et ord engelsk, men fra dag én var det for meg realiseringen av den amerikanske drømmen. Tommy og Tigeren opp av dage.
Nå som det er lenge sida jeg har vært i USA, lurer jeg litt på hvordan det egentlig står til med visjonen: Den amerikanske drømmen.
Sannheten er vel nå at det ikke er så unikt å bo i USA som før. Mange folkeslag har klart å gi det brede lag av befolkningen bedre levevilkår enn den jevne amerikaner oppnår i dag. Som skribenten Ed Luce minner oss på i dagens Financial Times:
– I 1969 hadde USA 36% av verdens inntekter, i 2000 hadde de 31%, mens amerikanerne i 2010 bare hadde 23% av verdens inntekter.
Kanskje var en slik relativ tilbakegang uungåelig? Nå som resten av verden utvikles i raskt tempo er det ikke til å unngå at den kapper inn på forspranget til USA.
Amerikanerne skal ikke være lei seg for at det nå finnes en tilsvarende Chinese, Indian eller African Dream, som er vel så bra som den amerikanske. Tvert imot.
Det de skal være bekymret for er at en stadig mindre andel amerikanere tar del i det amerikanske eventyret. Fredag i forrige uke fikk vi en sterk sysselsettingsrapport som overrasket positivt for andre måned på rad.
Andelen av befolkningen som er i arbeid er likevel den laveste siden 1983. De senere års nedgangstider har vært så harde at antall sysselsatte i USA i beste fall, absolutt beste fall, når 2007-nivået i året 2013. I dag har vi en amerikansk tragedie: Store deler av den amerikanske arbeidsstyrken får ikke brukt musklene sine.
Det gjenstår mange år med mye hardt arbeid, store budsjettunderskudd og med minimerte renter før den amerikanske drømmen gjenreises.