Verdens 9. mirakel er det kinesiske veksteventyr som har løftet hundrevis av millioner av mennesker ut av dyp fattigdom til et slags middelklasseliv.
Hvordan kunne det skje, og hva byr fremtiden på?
Suksessen til en økonomi starter alltid med mennesker. På 1960-tallet skjedde det en gradvis endring i det overbefolkede Kina. Kvinner fikk stadig færre barn, en politikk som ble utkrystallisert i ett barnspolitikken fra slutten av 1970-tallet av. Det var da Deng Xiao Ping konsoliderte sin makt i det kinesiske kommunistpartiet og satset på sine mange moderniseringsprogram for den skakkjørte stormakt.
Frigjort fra barnepass fikk den gryende industrialiseringen av Kina tilgang på noe av verdens beste arbeidskraft: Kinesiske kvinner. Takket være ett barnspolitikken ble kvinnene frigjort fra barnepass og annet hjemmearbeid.
Alle kluter ble satt til for å maksimere den økonomiske veksten, noe som over tid har gitt resultater. Den materielle levestandarden til folk økte og bønder trakk til de store byene etterhvert som produktiviteten på bygdene økte og gjorde mye gårdsarbeid overflødig.
Kommunistpartiet ble et parti for vekst og sysselsetting. Om det ble litt slum, forurensing og sykdom av dette var ikke så nøye. Valutakursen ble kraftig devaluert slik at eksporten kunne ekspandere fritt. En frihet som fikk slagkraft etter at Kina ble fullverdig medlem av Verdens Handels Organisasjon.
I senere år hvor OECD-landene har slitt med finanskrise, har Kina markert seg med sterk økonomisk vekst, i hovedsak drevet frem av enorme investeringer innenlands.
I årene som kommer er det mye som tyder på at Kina stopper litt opp. Snart vil de merke ulempene med å ha hatt få barnefødsler i en mannsalder. Ett-barnspolitikk styrker den økonomiske veksten de første år, da omsorgsbehovene blir mindre, men er skadelig for økonomien på lang sikt fordi få barn i dag gir redusert tilgang på arbeidere i senere år. Om noen få år begynner kineserne for alvor å merke at årskullene som entrer arbeidsmarkedet reduseres. En prosess som vil foregå over mange år.
Da vil vi se en gradvis nedgang i yrkesbefolkningen og et klart fall i den økonomiske veksten. Akkurat hvor raskt det går nedover er ikke godt å vite, men prognosegivere tror gjerne at BNP-veksten kan holde seg høy i flere år fremover, før den uunngåelige nedturen kommer. I 2050, da en tredjedel av befolkningen er over 60 år, vil Kina ganske sikkert stagnere.
Et interessant poeng er at Kina trolig aldri rekker å bli et rikt land. Ja, BNP er imponerende og valutareservene blir verdens største. Men per kapita vil de neppe ta oss igjen. Levestandarden til den jevne kineser vil ikke ta igjen nordmenns nivå, før eldrebølgen kommer og krever en sterk økning av ressurser for å pleie de gamle.
Kineserne rekker rett og slett ikke å bli rike før de blir gamle.