I dag, drøye tre år etter finanskrisen satte inn, er våre naboland som vi konkurrerer med og investerer i, preget av lav økonomisk vekst, minimerte renter og svak kapitalavkastning i de fleste sektorer. De står foran store omstillinger da de har satset for tungt på vekst i skjermede næringer i en æra hvor eldrebølgen slår hardt inn i deres etterspørsel etter varer og tjenester.
Deres arbeidere må i økende grad omstille seg til å betjene utenlandske kunder. Dette vil ta tid og kreve store forsakelser. Derfor kan heller ikke de tidligere så rause pensjonsløfter innfris.
Den lave veksten preger naturlig nok den offentlige sektors inntekter, som forverres. Og de tidligere så rause pensjonsutgifter? Ja, de vil sterkt påvirke offentlige sektors utgifter. De øker.
For å klare seg må de både stramme inn på budsjettene, de må låne dyrt i obligasjonsmarkedene og deres sentralbankrenter må holdes nær null i mange år fremover. Dette vil prege det norske rentebildet fordi vi kan vanskelig holde rentenivåer som er annerledes enn det våre vekstsvake venner har. Farvel rentebane.
For lille Norge betyr det at våre handelspartnere vil ha BNP-vekst, inflasjon og pengemarkedsrenter på om lag én prosent i mange år fremover. Dette får betydelig konsekvenser for norsk økonomi:
– Moderat økonomisk vekst og lav inflasjon
– En sterk kronekurs
– Minimerte renter
– Behov for stram finanspolitikk
– Overgang fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte pensjoner
Det blir nok en del omstillinger i det norske samfunn – også i årene som kommer.