I går kveld fikk alle aksjeinvestorer en klar gla’ melding. Den amerikanske sentralbanken anslår (men lover ingenting) at nullrentepolitikken blir videreført til slutten av 2014. Dessuten sier sentralbankdirektørene at de er villig til å se på støttekjøp av amerikanske kredittobligasjoner hvis det skulle bli behov for det – senere i år.
Billige penger, ekstra lenge, gledet naturlig nok børsene. Og spesielt hvis det er i kombinasjon med hjelp til bankene er det en god ting.
Men amerikanernes nullrentepolitikk har også store konsekvenser utenfor landets grenser. Ulike land i de karibiske øyer, Gulf-statene i Midt Østen, og gamle kolonier som Hong Kong, har fastkurssystemer mot USD. Mange andre har sterke bånd mellom sin valuta og dollaren – om ikke direkte binding til den amerikanske dollar.
I en overgangsfase får land som ikke har behov for lavere renter, men som tvinges til å ta dem i bruk, en sterk konjunkturoppgang. Denne høykonjunkturen kan bli litt boblepreget og gjøre betydelig skade på lang sikt. Både ved at berørte land kan få kredittbobler, ved at de får inflasjonsproblemer og i siste instans ved at de kan få politisk uro. Etter at boblene sprekker vil fastkurs-landene kunne slite i mange år med fallende aktivapriser og lav økonomisk vekst. Mange av dem, inklusive Kina, er trolig nå på god vei mot sin finanskrise.
De minimerte dollarrentene kan også endre bytteforholdene i utenrikshandelen, til skade for OECD-landene. Lave renter reduserer lagerkostnader og dermed bidrar til å øke etterspørselen etter lagre av råvarer, blant annet fra finansielle investorer. Stigende råvarepriser er en nettogevinst for de land som er råvareeksportører og ditto tap for de land som er nettoimportører.
IMF beregner som nevnt tapet i bytteforholdet mot utlandet for ’’de avanserte økonomier’’ sett under ett til å være om lag 0,5% prosentpoeng av BNP per år i årene 2004-2011. En utvikling IMF venter vil fortsette frem til 2016.