Japan var den første av de store økonomiene som gikk over til et regime med minimerte renter uten å vende tilbake til det de fleste økonomer ville kalle ’’normale renter’’.
For om lag 20 år siden var Japan på spiret av en boligboble. Boligboblen ble drevet frem av en kombinasjon av fortsatt brukbare tider for næringslivet, optimisme, lave renter, en gunstig demografisk utvikling og banker som var svært så utlånsvillige. Boligbyggingen var lav. Over tid snudde alle disse faktorene, og boligprisene innledet sitt lange og dype fall.
Sentralbanken ble etterhvert nødt til både å redusere rentene til minimerte nivåer og å gripe til ukonvensjonelle virkemidler for å hjelpe bankene.
Til tross for midlertidige oppturer med god eksportvekst, klarte liksom ikke landet å riste av seg sin fatalistiske deflasjon. En deflasjon som forverret seg mot slutten av fjoråret – nesten 20 år etter at kredittboblen sprakk. Siden 1998 har sentralbankrentene i Japan holdt seg nær null, uten at innenlandsk etterspørsel har tatt av.
Trolig var integreringen av Kinas lavkostnadsarbeidere i verdensøkonomen en viktig faktor bak Japans nær evigvarende deflasjon. Mange japanere måtte gå ned i lønn for å forsvare sine arbeidsplasser mot utenlandsk konkurranse. Robotiseringen i industrien og radikal modernisering av en tradisjonsbundet tjenesteytende sektor ga trolig også sterke deflatoriske bidrag. Satt litt på spissen: De arbeidsplasser som ble igjen i landet var de som hverken kunne robotiseres eller flyttes til Kina.
En skal heller ikke utelukke at lave renter bidro til deflasjon, litt over tid.
Ja, du leste rett. Lave renter bidrar til å øke aktiviteten i økonomien og stimulere investeringene, men over tid vil jo et høyt investeringsnivå øke kapitalbeholdningene. Med en større mengde realkapital klarer næringslivet å kutte enhetskostnadene i produksjonen. Også boliginvesteringene øker, selv om boligprisene skulle falle litt. Når rentene er nær null spiller det liksom ikke så stor rolle om du bygger nytt og betaler litt ekstra, fremfor å kjøpe brukt og slitt.
En tredje og kanskje den viktigste faktor bak Japans lange tilbakegang er nedgangen i folketallet. En nedgang som ikke rammer jevnt. Store deler av Japan ligner på norske fraflyttingsbygder, all den tid ungdommen flytter til byene – og spesielt til hovedstadsregionen.
I sum kan si at Japans erfaringer tilsier at renter kan forbli lave lenger enn man aner i samfunn med aldrende og fallende befolkninger som våkner opp til en verden hvor de er blitt konkurranseudyktige. De lave rentene øker i første omgang investeringslysten i både maskiner og bygninger, men økningen i beholdningen av ny kapital kan over tid gi deflasjon i både produkt- og i eiendomsmarkedene
I dag er det få japanere som forventer noe annet enn deflasjon, minimale renter og relativ tilbakegang for sitt land. Hvorfor skulle vest-europeere i dag tro på noe annet?