Verden er i krise får vi høre. Ja, ok, kanskje ikke akkurat i dag, men bare vent snart kommer den!
Ja, mulig det, men for en som er oppvokst under den kalde krig hvor vi når som helst kunne bli utslettet av Sovjetunionens atomvåpen, er kanskje ikke en finanskrise så dramatisk. Under den kalde krigen måtte vi alle ta våre forholdsregler. På samme måte må også dagens krise få oss til å være forsiktige.
Verdensøkonomien er i dag preget av solid vekst hos de 6 mrd mennesker som bor i de fremvoksende økonomier – det vi tidligere kalte U-land. De modne OECD-land som har en aldrende befolkning med et høyt lønnsnivå vil, av de naturligste grunner, få bare beskjeden vekst i årene som kommer. Eldrebølgen slår inn over det meste av USA, Europa og Japan.
Dette høres fælt ut, men er en gylden middelvei for en klode med begrensede naturressurser. Bare tenk dere hva oljeprisen, og de tilhørende CO2 utslipp ville vært hvis alle land på kloden hadde sterk vekst samtidig.
Dette betyr ikke at det er problemer knyttet til OECD-områdets svake vekst. Lav eller ingen omsetningsvekst for næringslivet gir mindre behov for arbeidskraft. Et svakt næringsliv gir også store utfordringer for statsfinansene da utgiftene øker og inntektene er svake. Banker merker den lave økonomiske veksten hos sine kunder ved små inntekter, økende tap og dyrere innlån fra skeptiske pengeforvaltere.
Dette kan selvfølgelig avhjelpes hvis sentralbanker setter renta nær null, samtidig som all ungdom tar seg sammen studerer mer og er villig til å reise for å få jobb og utdanning.
Her har vi avdekket et problem med lavvekst-æraen. For det forste har sentralbanker i mange land, også her hjemme, problemer med å tilpasse seg den nye virkelighet. Siste prognose fra Norges Bank innebar en ny nedjustering av tidligere så overoptimistiske vekstprognoser. Nye nedjusteringer kommer ved neste korsvei.
Fremfor å spå gull og grønne skoger med fare for kollaps, ville både Norges Bank og Finansdepartementet stå seg på å si at nettopp fordi alle vet at verden i årene fremover er usikker med lav økonomisk vekst i våre naboland så vil vekst, inflasjon og renter forbli lave også her hjemme de neste tre til fire år.
De samme menneskene som frykter dommedag insisterer på at vi skal holde en høy aksjeandel og ta ekstremrisiko i våre pensjonsfond. Hva med heller å senke skulderne og holde pengene trygt forvart?
I følge regjeringen selv, går vi glipp av et par prosent i årlig avkastning ved å sikre oss. En billig forsikring spør du meg.
Det er i det hele tatt litt merkelig å se våre ledere deppe over mulighetene for at Hellas, et lite land på Balkan, skal ruinere oss.
Er det ikke mulig å gjøre oss mindre sårbare for galskap på Balkan?