Det fine med finanskriser er at det får folk til å samarbeide.
I ettermiddag fikk vi melding om at seks av verdens viktigste sentralbanker går sammen for å styrke likviditeten i verdens interbankmarkeder. Markedene som bankene er så avhengige av. Rausere likviditet gir politikere i mange land dyrbar tid til å gjennomføre smertefulle, men nødvendige reformer. Faren for en ny Lehman Brothers liknende konkurs er kraftig redusert.
Anført av den amerikanske sentralbanken økes sentralbankenes utlån og det til lavere priser enn før. Det gjennomføres en nedgang i kredittpremiene som sentralbankene tar på sine utlån i amerikanske dollar på et halvt prosentpoeng. Sentralbankene i Sveits, Storbritannia, Kanada, Japan og i Euro-området deltar i denne koordinerte øvelsen for å bedre likviditeten bankene seg i mellom.
Foreløpig er det bare den amerikanske sentralbanken som forlenger lånenes løpetid til over årsskiftet 2013, men trolig følger også andre sentralbanker opp med å forlenge sine utlån fra den normale 3-mnd utlånsperioden. Erfaringene fra sist gang var at andre mindre sentralbanker etter hvert også vil delta (etter behov) i likviditetsoperasjoner. Det skal bli spennende å se om Norges Bank føler seg kallet.
Likevel la det ikke være tvil. Europa trenger reformer. Sør-europeiske statsfinanser er nærmest som en av Bernie Madoffs ordninger, hvor pengene lånes inn slik at en stadig større haug av forfalte regninger kan betales. Ikke rart at kreditorer i Kina, Japan og Midt-Østen nekter å låne midler til sør-europeerne nå. De krever strukturelle reformer. Det haster.
Det beste med dagens tiltak er at de gir myndighetene i alle europeiske land mere tid, slik at de kan forberede omfattende pensjonsreformer, skatteøkninger og nye tiltak som svekker arbeidstakernes rettigheter til å stå i jobb uansett vær og vind.
Mange tror den europeiske sentralbanken nå må trå til med storstilte kjøp av italienske og spanske statobligasjoner. Det er alt for tidlig for slike krisetiltak. I dag har Europa en historisk mulighet for å få gjennomført dyptgripende reformer og store innstramninger i brede lag av samfunnene i de sør-europeiske land. Å gripe for sterkt inn i de europeiske obligasjonsmarkedene NU vil bare redusere sannsynligheten for at skeptiske politikere svelger den nødvendige medisin.
Slik sett er dagens operasjoner langt å foretrekke fremfor store kjøp av statsobligasjoner fra skadeskutte land. De hindrer en likviditetskrise, men trykket for substansielle reformer og budsjettkutt opprettholdes.
Det skal bli spennende å se om de mange helt nye regjeringer i Sør-Europa klarer å levere dramatiske tiltak i dagene som kommer.