Det var fredsvåren 1945.
USA sto på terskelen til sin storhetsæra. Ingen makt, intet annet land hadde noensinne hatt potensiale for å dominere verden slik Amerikas Forente Stater hadde denne våren. En ny verdensorden skulle skapes, med tilhørende valutasystem.
Den store økonom John Maynard Keynes forslag var at man skulle ha en felles global valuta, med arbeidsnavn Bancor, utstedt av et internasjonalt pengefond som skulle danne basis for alle verdens valutareserver.
Med en slik global valutaenhet ville en kunne holde den globale inflasjon under kontroll ved å regulere verdens samlede pengemengde. Ubalanser ville naturlig nok oppstå fra tid til annen, men man ville da ha en sentral enhet som kunne utstede nye lån til de som hadde underskudd og kjøpe tilbake overskuddsreserver fra de som måtte ha overskudd. Det internasjonale pengefond ville fungere som global sentral med evne til å disiplinere selv de største land. Smart, ikke sant?
Amerikanerne ville det annerledes.
Ledet an av sine jurister ville de ha sin egen valuta – den allmektige dollar – som verdens sentrale valutaenhet. Det var USA som satt med brorparten av verdens gullreserver, med over halvparten av verdens samlede verdiskaping. I forsvarsspørsmål rådet det en Pax Americana som hvor de fleste regionale konflikter kunne arbitreres av verdenshistoriens mest suverene krigsmakt.
Ved å påtvinge verden sin dollar fikk amerikanerne det de selv trodde var et usedvanlig rikt krigsbytte. Adgang til å trykke penger som andre måtte ha. Bare ved å overføre papir med bilder av døde amerikanske presidenter på, kunne USA i retur få råvarer, olje, maskiner og mye annet – fra alle frie land på utsiden av Øst-blokken og fra det kommunistiske Kina.
Det var bare en hake. Ved å tvinge andre til å holde et eksportoverskudd måtte amerikanerne finne seg i at deres egen utenrikshandel gikk med underskudd. Verdenshandelen er jo et nullsumspill.
Rett før han døde ble Keynes spurt av sine nærmeste rådgivere hvor lenge denne perioden med amerikansk dominans ville vare. Ikke så lenge som de fleste trodde, svarte han. Eierskap til en evigvarende sentralbankvaluta er en blandet velsignelse.
Nettopp amerikanernes ønske om å dominere via sin dollar ga som logiske implikasjon et evigvarende handelsunderskudd og forgjelding av den en gang så stolte supermakt.
Nå er USAs utenlandsformue for lengst historie. I dag har de stor gjeld som øker år om annet med noen hundre milliarder dollar.
Snart er snipp snute, eventyret kanskje ute?