Er du lykkeligere enn din far var?

Det er vel ingen som har fasit på det gode liv, men noen mål på lykke kan vi diskutere.

Et av dem går på materiell velstand. Biler, båter og penger kan gi deg økt materiell velstand og dermed bedre livskvalitet. Materielle goder er noe en setter pris på i fleste livssituasjoner – om ikke annet i form av at en god bil gir deg færre bekymringer enn en dårlig en. Et godt isolert hus gir deg lavere sannsynlighet for å få sykdomsutbrudd enn et som er dårlig isolert.

Nettopp derfor er det fascinerende å se undersøkelser av levekår og lykke. Ikke alle folkeslag blir lykkeligere jo rikere vi blir. Trolig har det sammenheng med at vi alle var litt likere før enn vi er nå i dag. I dag er inntektsforskjellene og dermed avstand i kjøpekraft større enn før. Det er ikke lett å la seg overbegeistre av en ny velfungerende Lada hvis naboen har fått en flunkende ny Porsche på sitt gårdstun. Velstand er et relativt begrep.   

 Selv tror jeg imidlertid lediggang er en viktigere årsak til fortvilelse enn litt for lite inntekt. Selv rike mennesker kan ha det tøft.  På min ferd i investormiljøer treffer jeg på mang en ulykkelig riking. De klarer bare ikke å fylle dagene. Verre er det at ungdomsledigheten nå er på fremmarsj i hele Europa. Det er noe i det norske ordtaket om at lediggang er roten til alt ondt.

 Likevel, selv om jeg ikke legger så stor vekt på at argumentene om at vi blir ulykkelige når vi sammenligner oss med rikinger, så er jeg litt bekymret for at min datter og hennes årskull skal få det like bra som min generasjon.

Uroen henger litt sammen med mine makroprognoser, som indikerer lav økonomisk vekst og lange perioder med stagnasjon for europeiske land. Også vi her hjemme må regne med at den økonomiske veksten fremover blir klart lavere enn før, med år hvor kjøpekraften like gjerne går ned som at den går opp.

Dette er nytt. Da jeg vokste opp kunne en stort sett regne med at det gikk fremover og at vi som kom i arbeid fikk en jevn og god inntektsvekst. Perioder med høy ledighet kom og gikk. Det gikk bra til slutt og hver konjunkturtopp var høyere enn den forrige. Slik er det ikke lenger.

Vi står på terskelen til en ny æra hvor Norge som de fleste andre modne industriland skal forsvare sitt høye kostnads- og velstandsnivå i konkurranse med fremadstormende velutdannede og lavt lønte arbeidere i det vi tidligere kalte u-land. U-land som nå bedre betegnes som fremvoksende økonomier.

Det blir en hard kamp som må kjempes og en bragd om vi både berger og sikrer en viss videre utvikling av våre bygder og byer. Likevel er det lediggangen jeg frykter mest. I verste fall får vi bare akseptere nedgang i levestandarden hvis det er prisen vi må betale for å holde noe som ligner på full sysselsetting i det norske samfunn. Det får heller ikke hjelpe om poden må jobbe litt overtid.

En filosof sa til meg en gang at den som går og grubler over livet lett blir ulykkelig, mens hun som er stresset rett og slett ikke kan ta seg tid til den type aktiviteter. Hun har ikke tid til melankoli og det som verre er.

Vi får håpe at våre barn blir sittende like fast i tidsklemma som vi  gjør.