Like skremmende, men mindre underholdende, enn en amerikansk zombiefilm, er det å se på europeiske banker som lurker frem og tilbake i finansjungelen.
Det verste av krisen i kredittmarkedene er trolig bak oss. Hvis politikerne i Europa nå kan følge opp idéene til Tyskland og Frankrike om balanse i offentlige budsjetter og samordning av den økonomiske politikken, vil dagens sunne utviklingen i mange kredittmarkeder fortsette også i tiden fremover.
Likevel er det problemer som gjenstår og mange av dem har å gjøre med europeiske banker å gjøre.
I dag er børsverdiene på de største europeiske bankene bare to tredjedeler av de bokførte. Dette er problematisk fordi mange vil tolke dagens kursbilde på børsene dithen at bankene skjuler enorme tap. Bankene benekter selvfølgelig at det er noe muffens i deres bøker, men får ikke tillit i markedet. Aksjonærene deres er fødte skeptikere.
Trolig har bankene mye rett i at det ikke står så galt til, og banksjefene har derfor store problemer med å akseptere behovet for nye emisjoner av egenkapital. I deres øyne vil ny-emisjoner nå være å vanne ut verdiene til eksisterende aksjonærer. Banksjefene nedover i Europa foretrekker heller å slanke balansene sine ved å nekte å låne ut mer og heller kapre innskuddsmidler fra sine nabobanker, fremfor å trykke nye aksjer. Nå er det alles kamp mot alle.
At enkelte banker prøver å sulte seg til velstand ville ikke vært noe problem hvis økonomien ellers var ganske så normal, men når alle skal stramme inn samtidig, i dagens trøblete verden, får det en uønsket og litt unødvendig bremsende effekt på europeiske økonomier.
For sentralbankene er det også et problem når de viktigste videreformidlerne av pengepolitiske stimuli fra sentralbankene – storbankene – selv har problemer. Kundene til disse finansielle konglomeratene vil neppe merke mye til et rentekutt eller to i Euro-land. Bankene trenger å beholde all den fortjeneste de kan oppdrive.
Europas skjebne ligner stadig mer på Japans erfaringer for noen år tilbake. Den japanske nullrentepolitikken varte og rakk uten at normale bedrifter merket så mye til sentralbankens romslige kreditter all den tid bankene måtte holde fortjenestemarginene oppe av hensyn til sine svake kapitalbaser. Japan viser oss at jo lenger det tar før bankene gjenvinner sin økonomiske helse, desto lengre tid vil det ta før europeiske økonomier kommer til hektene igjen.
Faktisk vil selve forsøkene på å dra det ut i tid, forlenge vanskene. Når bankene ikke vil låne ut mer, må sentralbankene senke rentene, hvilket er for så vidt bra for mye, men desto nærmere renta kommer null jo vanskeligere blir det for bankene å opprettholde sine marginer. Ironien er at nettopp forsøket på å hale rekapitaliseringen av bankvesenet ut i tid, forlenger lavkonjunkturen.
Derfor er det i alles interesse at bankene tilføres mer egenkapital. Om noen uker vil trolig myndighetene i ulike europeiske land kreve det.
Kun med store nyemisjoner kan de største bankene raskt rette opp skuta igjen. Beløpene er så store at bankaksjene i Europa, som allerede i dag svææært så billige, trolig vil falle ytterligere i kurs utover høsten. Som sagt får vi kursfall, ikke fordi bankene trues av konkurs, men fordi det skal trykkes mange nye bankaksjer.
Ingen grunn til å stå i kø, det blir nok bankaksjer til alle.