Europa går nå igjennom en av sine typiske eksistensielle kriser. Denne er litt mer omfattende enn tidligere kriser fordi den har så mange ulike aspekter som må hensyntas. Løsningene er imidlertid de samme som Europa har tydd til ved de fleste kriser i etterkrigsårene: Solidaritet, sentralisering, strukturreformer og billige penger.
Bare halvveis gjennom dette ufattelig begivenhetsrike år har vi en ny krise under oppseiling; Euroen er på vei mot sammenbrudd. Nå som både Italia og Spania har markedsrenter de ikke kan leve med er det åpenbart at:
a) Europa samler seg om en strategi for å redde Euroen og Den Europeiske Union.
B) Italia og Spania tvinges av marekdskreftene til å gi opp Euroen. Ikke ved fæle spekulanter, men ved at deres egne pensjonister mister tilliten til hjemlandets banker.
Ok, la oss fokusere på noe hyggelig: Scenario A
Noe av utfordringen i dag er at både folk i sør og de i nord må erkjenne at de må endre adferd.
Sør-Europeere har ikke noe annet valg enn å redusere sin levestandard. Politikerne kan overlate til byråkrater å utforme kuttforslag og skatteøkninger, men disse er detaljer. Bøygen er å få politisk aksept for forsakelser i samfunn som preges av store interne spenninger, mellom regioner og mellom fattig og rik.
Selv om det skulle skjæres hardt ned i sør er det ingen tvil om at rikfolk i nord må overføre mere penger til sør-europeerne. Dette krever en del av våre politikere som må skape en slags forståelse for disse overføringene i sin hjemlige velgermasse. Det er tross alt store beløp det er snakk om.
I nord må man slutte å mase om inflasjonsfrykt og erkjenne at også vi her i nord må øke vår sparing hvis vi ønsker en trygg alderdom. Tyskland som alle makrofolk er så redd for at skal koke over, har hatt nedgang i befolkningen hvert år siden 2005. Makromennesker burde være mere redd for at Tyskland svinner helt hen, Der Untergang, enn at de får en ny jappetid.
Et hovedproblem her er at de fleste sentralbankfolk tok sine svennebrev i tidligere år hvor Europa var plaget av høy inflasjon. De er besatt av å sikre seg at noe slikt aldri skal skje igjen. Litt på samme måte som generaler som legger slagplaner tilpasset tidligere kriger så tenker ikke dagens sentralbankfolk på at fremtidens Europa vil preges av øde landsbyer, nedlagte fabrikker og overfylte gamlehjem hvor de innlagte skriker om hjelp. Deflasjon ikke inflasjon.
ESB har bidratt til at krisen topper seg ved å heve rentene – to ganger i år! Skal krisen løses må trolig disse reverseres, og mer enn det. Ikke bli overrasket over å se en halvering av Euro-rentene frem mot jul.
Skal overføringer fra nord komme og ESB være snille med rentene vil imidlertid nord-europeere med rette kreve å ha en hånd på alle sør-euroepiske ratt. De gjeldsplagede land må finne seg i at nord-europeere blander seg inn i deres indre anliggende. Det er drøy kost for stolte sør-europeere.
Dessverre ligger det an til at pensjonene er det som kommer til å ta den hardeste støyten. Å skjære for hardt ned på produktive mennesker kan ramme økonomien hardere enn å skjære ned på pensjonene.
Men også arbeidsfolk må gjøre sitt. I Sør-Europa er de fleste arbeidstakere beskyttet mot oppsigelser, noe som gjør det vanskelig å for bedrifter å rettferdiggjøre nyansettelser i faste stillinger.