Fra La Dolce Vita til ROBEK

Federico Fellinis fantastiske fabel fra 1960 må være en av de flotteste filmene gjennom tidene. Røfflig oversatt som »det gode liv’ er filmen en vakker historie om hedonisme og jakten på ekte lykke under den italienske høykonjunkturen mot slutten av 1950-tallet.

Den har nok også inspirert mange både i Sør og Nord til å leve glade dager. Dessverre for sør-europeernes kreditorer, så gjør de det fremdeles.

Det er mange nøkkeltall som forteller oss om ulike aspekter ved den sør-europeiske krise, men det er handelsbalansen som kanskje gir det beste uttrykket for i hvilken grad sør-europeere klarer å sette tæring etter næring. Den gir uttrykk for hvor mye mer landene importerer til eget bruk i forhold til hva de makter å selge til sine kunder i utlandet.

Dessverre er det ikke mye hyggelig å melde. Handelsbalansen er bedret i de hardest rammede økonomiene Hellas, Portugal og Spania, men er forverret i Frankrike og Italia. I sum kjører disse Middelhavslandene med et samlet handelsunderskudd på om lag 100 milliarder kroner per måned. Utviklingen går også i gal retning; litt dårligere måned for måned.

Dette kan ikke fortsette. Innenfor en valutaunion er det å systematisk øke gjelda til sine brødre og kreditorer i nord en sikker måte å miste selvstendighet på.  I siste instans vil sør-europeerne leve som gjeldsslaver for nord-europeere, noe som faktisk var Adolf Hitlers visjon for Europa.

Poenget er at uansett hva man enn gjør med den opparbeidede gjelda så må underskuddene i de sør-europeiske landene reduseres tilstrekkelig til at deres finanser blir bærekraftige.

Store underskudd i utenrikshandelen burde også få partene i arbeidslivet til å erkjenne at de må gjøre noe for å gjenvinne sin evne til å konkurrere. Det må bli lettere å hyre og fyre medarbeidere enn det er i dag.  Store underskudd i en innenlandsk lavkonjunktur vitner om at noe er fundamentalt galt med næringsstrukturen.

Noen kommentatorer tror løsningen på alle problemer er mislighold av statsgjeld. Bare dropp gjelda og landene vil klare seg fint. Det er neppe tilfellet. Poenget er jo at selv med redusert gjeld så må offentlige instanser, bedrifter og husholdninger hente nye friske penger i markedene hver eneste dag, nettopp fordi de har løpende underskudd.

Med andre ord: Uansett om man misligholder eller ei må levestandarden senkes til noe som likner en bærekraftig utvikling. Skal man også ha håp om sette av midler til pensjonssparing for Sør-Europas kommende eldrebølge må innstramningene bli betydelige. La Dolce Vita hører dessverre til en svunnen tid.  

Trolig blir løsningene blandete, med betydelige kutt i offentlig sysselsetting og store skatteøkninger.

Rentene må også ned. Land med et beskjedent potensiale for økonomisk vekst kan ikke betale skyhøye renter. Selv om vellykkede gjeldsforhandlinger skulle halvere grekernes statsgjeld må de også ha renter nær tyske nivåer hvis de skal klare seg.

I sum leder disse tanker fort til at det Europa nå trenger er en fiskal union, med en risikofrirente som alle stater har glede av. Uten en samlet overnasjonal kasse som kan trå til i vanskelige tider, blir det i fremtiden vanskelig for kreditorer å akseptere sør-europeisk kredittrisiko. Uten samling og en slags balanse i medlemslandene utenrikshandel er det derfor også vanskelig å se at Euroen overlever i sin nåværende form.  De som har store overskudd vil over tid ønske å unnslippe byrdene ved å fø på underskuddslandene. Før eller siden klarer de å kvitte seg sine forpliktelser.

En finanspolitisk union må styres. Gitt at kreditorene i nord vil være de mest skeptiske til slik overnasjonalitet i Euro-landene ligger det i kortene at makten også må samles her. I Norge har vi styringssystemer for kommunene. Blir deres finanser for svake havner de under Kommunaldepartementets administrasjon, og henges ut på den såkalte ROBEKLISTA.

Spørsmålet er det finanspolitisk vilje til å gjennomføre de påkrevde radikale tiltak som kan sikre en bærekraftig finanspolitisk union med nogenlunde felles renter.

Fellinis verden er et univers som tillater innfall og ablegøyer. Akkurat det har jeg fått nok av i min karriere som finansanalytiker. Er det noe vi må ha lært av konkursen i meglerhuset Lehman Brothers så er det at frislepp, kaos og mislighold gjør seg best på film.