Alt flyter, kunne Heraklit brukt som betegnelse på det store euro-prosjektet.
Den felles valutaen skulle sikre at de fire friheter varehandel, tjenesteutveksling, arbeidsmarked og kapitalflyt ble realisert med store gevinster for alle europeere. Gevinstene de første årene var da også enorme. Samhandelen økte, kjøp av ferieboliger fra solhungrige nord-europeere i Middelhavslandene skjøt fart, og alle gledet seg over den stabile valutaen som erstattet det vi på godt norsk yndet å kalle lokale ‘gærninger’.
Etter finanskrisen er det imidlertid lett å se at prosessen med konvergens kom til kort, og at vi i dag står overfor et to-delt Europa. Nord, hvor økonomiene henter seg inn igjen etter finanskrisen, og Sør, hvor innstramninger årelater den private sektor for vekstkraft. Her er den økonomiske veksten minimal og mange steder negativ.
Det er i arbeidsmarkedet vi ser to-delingen klarest. Tyskland har i dag den laveste ledigheten landet har sett siden gjenforeningens dager. Spania har en ungdomsledighet som er skyhøy. Attraktive og velutdannete sør-europeere som ikke finner seg jobb i hjemlandet flykter nordover. Migrasjoner som dømmer Sør-Europa til evig tilbakegang.
Akkurat hvor dette ender er ikke godt å si. Selv tror jeg de neste krisepakkene i sør, må ha noe innslag av gjeldslette over seg. Det ser ut som de fleste sør-europeiske land er på vei inn i gjeldsfelle hvor betjeningen av rentene på gjelda, vil bli uholdbare. Vi snakker ikke om de neste par år, men et ti-år frem i tid vil Portugal, Hellas og trolig også Spania trolig måtte innstille betjeningen av eksisterende gjeld.
Skal ungdom i Sør-Europa se på sine hjemland som et lovende sted å etablere seg, få barn og bygge nye samfunnstrukturer må noe gjøres med landenes uhåndterlige gjeldsbyrde.