Den fallende dollar

De siste dagene har noen tendenser manifistert seg i valutamarkedene. Råvarevalutaer stiger og USAs gjeldstyngede og underskuddsplagede dollar går stadig svakere.

IMFs siste prognoser (http://www.imf.org/external/pubs/ft/weo/2011/01/index.htm) gir generelt en optimistisk vurdering av konjunkturene, med jevnt god vekst i verden i tiden fremover. Dessverre bygger rapporten på politisk korrekte, men litt for sviktende forutsetninger.

Vi skal la gå at IMF forutsetter at ingen sør-europeiske land vil misligholde sin statsgjeld. Verre er det at de ikke helt tar innover seg at USA faktisk har mange av de samme utfordringene som Sør Europa har.

I USA var BNP-veksten i perioden 2001-2011 omlag halvannen prosent i året, når vi ser bort i fra økte forsvarsutgifter. Dette er uhyre svakt når en hensyntar at det i perioden ble gitt betydelige skatteletter samtidig som renten ble satt kraftig ned  – til helt minimale nivåer. I de siste årene har dessuten den amerikanske sentralbanken tilført store mengder likviditet ved å kjøpe obligasjoner fra den private sektor. IMF antar at alle disse tre elementene – skatteletter, rentekutt og kvantitative lettelser – skal kunne reverseres uten at den økonomiske veksten blir skadelidende. Det høres ikke spesielt sannsynlig ut. Tvertimot kan disse tre bremsene på aktiviteten være nok til å gi amerikanerne en ny resesjon.

Til sommeren stopper sentralbanken sine kjøp av obligasjoner. Dette vil neppe dempe risikoviljen hos investorer som har gamblet på at uansett hva de eier i sine porteføljer så vil statlige støtteprogram kunne gi kredittmarkedene nok likviditet til at også de dårligste papirene lar seg omsette. I en viss forstand økes nå likviditetsrisikoen for alle spekulantene. Dette styrker den finansielle stabiliteten, men vil unektelig øke marginene i kredittmarkedene.

Det mest spennede er imidlertid finanspolitikken. Her skal amerikanerne stramme kraftig til, omlag 2 prosentpoeng av BNP neste år og ytterligere halvannen prosentpoeng året etter. Skulle noe som ligner på dette realiseres er det vanskelig å se for seg at vi får noen vekst av betydning i den amerikanske økonomien, med mindre noe dramatisk gjøres. Spareraten er for lav til at folk kan ta økte skatteregninger uten å kutte forbruket.

I perioden med tilstramninger, som altså strekker seg et par år frem i tid, vil det neppe bli noe behov for renteøkninger. En samlet styrking av statsbudsjettet på 3-4% over et par år er nok til å knuse inflasjonsforventningene i lang tid fremover.

Det som må skje, hvis myndighetene strammer til skatteskruen, er en kraftig svekkelse av valutakursen. Slik sett kan amerikanernes konkurranseutsatte næringer – industri, tjenesteyting og råvarer – kunne tjene gode penger på verdensmarkedene og hjelpe USA til å få en mer bærekraftig utenriksøkonomi. Imidlertid må fallet være betydelig da de konkurranseutsatte næringer i USA er relativt små.

Et fall på omlag 10% ville normalt gjort mye for å styrke amerikanske eksportbedrifters muligheter på verdensmarkedene. Nå som det er sterk negativ samvariasjon mellom USD og oljeprisen, må imidlertid fallet bli større. Et fall i dollaren vil koste oljeforbrukerne dyrt all den tid prisen på olje og andre råvarer gjerne øker i det dollaren faller.   

Derfor skal en ikke bli forbauset over å se dollaren godt nede på 4-tallet i løpet av neste år. I dag  jo ikke dollaren svakere i norsk regning enn den var på slutten av 1970-tallet. Dagens dollarkurs gir vekstimpulser til amerikansk økonomi, men disse må bli sterkere skal USA ha håp om å fortsette sin konjunkturoppgang inn i årene med sterk tilstramning i de offentlige budsjetter.