Noen av verdens største økonomier har ønsket seg overskudd i sin handel med utlandet; de vil under ingen omstendighet bruke det de tjener. For å tilpasse seg deres overskuddsbehov må da andre akseptere ditto underskudd. Kan dette vare? Systemet bryter jo sammen den dagen landene med underskudd ikke får låne det de trenger.
Aktørene i dette dramaet har navn. Japan har stort sett hatt overskudd i sin utenrikshandel i de fleste av sine etterkrigsår. De siste 20 år har næringsutviklingen i japansk økonomi vært for svak til å tillate annet en stagnasjon i inntektene, men japanerne har hatt enda svakere utvikling i forbruket nettopp fordi de ønsker å spare mye.
Noe av det samme sparebehovet preger tyskerne. Det er få nordmenn som er klar over ta den tyske befolkningen har vært fallende siden 2004 og vil trolig fortsette å falle i årene fremover. Det går litt opp og ned, men i dag er detaljhandelen på et lavere nivå enn den var for 17 år siden.
Det er sikkert flere årsaker til at disse land utvikler seg som de gjør, men demografien veier nok tungt. Begge land har en aldrende befolkning som frykter for fremtiden. Redde mennesker sparer mye. Uten vekst i sin innenlandske etterspørsel blir begge land avhengig av at andre land kan kjøpe deres varer. De legger sin fremtid i andres hender. Det vi kaller den store finanskrisen, betegner japanerne som sin eksportboble. I mangel av vekst i hjemmemarkedene hadde japanerne gjort seg helt avhengig av utviklingen i bobleøkonomiene som levde over evne.
Atter andre land hermer etter overskuddslandene. Så vidt usikker som verden har blitt preges de fleste samfunn – også Norge – av høy forsiktighetssparing. En må jo spørre seg hvor lenge underskuddslandene kan holde på. Sør-Europa, Irland og flere andre har for lengst måtte kaste kortene og stramme inn. I år skal britene strupe konsumet. Neste år blir det kanskje USAs tur.