Det er egentlig ganske passende at Natalie Portman i år vant en Oscar for sin innsats i filmen Black Swan, i et år med omveltninger i Afrika, tragedier i Japan og nå sist – krig i Libya. Disse begivenhetene berører oss alle og vil sikkert påvirke geopolitikken så vel som økonomien, men neppe på en slik måte at OECD-landenes langsiktige utfordringer blir mindre. ’’The song remains the same’’.
Konjunkturene svinger jo litt opp og ned, men det grunnleggende problem for OECD-landene er at vi sparer for lite i forhold til de forpliktelser vi har pådratt oss. Nylig fikk vi oppdaterte prognoser på amerikanernes budsjettunderskudd som er til ettertanke. Underskuddene vil, hvis alt går etter planen, beløpe seg til i underkant av 1000 mrd USD per år i inneværende 10-års periode. Etter den tid er det grunn til å regne med at det går fra vondt til verre, da man ikke bare har en sterk eldrebølge å baskes med, men i tillegg bærer på en astronomisk gjeld som må betjenes.
Utsiktene for Euro-landene er ikke stort bedre, Sør-Europa må jo selvfølgelig stramme inn livreima, men heller ikke vi i nord går fri. Folketallet i Tyskland faller og selv om tyskerne sparer mye, er det helt utilstrekkelig for å dekke opp for deres pensjonsforpliktelser.
Japan og Storbritannia er en skål for seg, med gigantiske og i Japans tilfelle nesten ukontrollerte underskudd i offentlig sektor. Sør-Korea har en rask aldrende befolkning og må belage seg nær ruinerende regninger den dag grensen til Nord-Korea åpnes og landene gjenforenes.
Egentlig er vi alle i samme båt, i den forstand at vi sparer for lite til vår alderdom. Heller ikke den norske oljeformuen vil dekke statens pensjosnløfter, skal en tro Finansdepartementets siste anslag.
Ja, da er vel saken klar? Det er bare å sette litt mere til side måned for måned. Genialt, for den enkelte lønnstaker, men ingen løsning i makro all den tid verden ikke kan finansinvestere. Inntekter må være lik utgifter. Kloden kan ikke investere i sedler og mynt i nettoforstand. Vi må finne noen som kan låne like mye i netto som vi ønsker å investere i finanspapirer. Overlatt til markedene må vi finne priser på sparemidler, valutakurser og renter som får verdens finansregnskap i balanse
Norge klarer seg hvis amerikanerne, briter og andre velger å leve midlertidig over evne, før de skjerper seg og setter tæring etter næring. Da får vi opparbeidet en formue som betjenes og gir oss fremtidige inntekter. Verre går det hvis våre lånekunder aldri strammer inn, men heller tar veien til balanse via skifteretten. Da kan vi tape betydelige deler av våre oppsparte midler.
Mitt tips er at mange vil misligholde sin gjeld. Land med uavhengig valutaer som Storbritannia og USA vil ta det ved hjelp av inflasjonen. Med høy prisvekst vil verdien av gjelda utestående forringes. Sør-europeiske land som er låst i en stram Euro-union, har ikke denne utvei. De må rett og slett innstille sine betalinger og reforhandle sin gjeld.
Årets svarte svaner bidrar egentlig bare til å forsterke disse utfordringene. Energipriser har økt, krig koster flesk og alle aldrende atomkraftverk i USA, Europa og Japan har falt i verdi.
Hvordan bør vi forholde oss til det som skjer? Jeg må innrømme at jeg selv er litt ’Dazed &Confused’’ selv om jeg ikke klarer å gi min uvisshet det samme kunstneriske uttrykket som Zeppelin gjorde på sin gjennombruddsplate. Kanskje en spareavtale kan være greit å ha før neste svarte svane dukker opp?