Det er nesten rørende å lese i gamle avhandlinger om hvor viktig den sosiale boligbyggingen i Norge en gang var. Vi skal ikke så fryktelig mange år tilbake i tid, da det fortsatt var viktig å bygge nok boliger for en rimelig penge til landets barnefamilier.. Rimelige boliger gjorde den gang det mulig for nordmenn å stifte familie i ung alder uten at de måtte ha altfor høye lønninger for å klare seg. Slik sett bidro den sosiale boligpolitikken til å bedre næringslivets konkurranseevne. Arbeidstakere som bodde godt og rimelig kunne konsentrere seg om jobben uten å måtte kreve for høye lønninger.
I dag har vi gitt opp disse ambisjonene og eierformen dominerer det norske boligmarkedet. De få boliger som leies ut går til skyhøye leier. Siden 2006 har leiene i Statistisk Sentralbyrås husleieundersøkelse steget med om lag 5% i året. Husleieveksten har dermed vært klart sterkere enn prisveksten på boliger.
Stigende husleier er selvfølgelig også en faktor som over tid vil presse boligprisene opp. Over tid er det grunn til å håpe at private entrepenører kommer på banen og bygger nytt.
I mellomtiden er det ingenting i veien for at det offentlige kommer i gang med sine tiltak. Frigiving av tomter, forenklet saksbehandling av byggeprosjekter og i siste instans nybygg på kommunens regning er gode tiltak. Det er bare å komme i gang.