De tre byggene bruse

Økonomer er som alltid på jakt etter bobler. Spesielt hissige blir vi rett etter en krise. Neidu, ingen  skal snike seg rundt og overraske oss igjen. Aldri mer.

Den første kandidaten til boble-in spe er boligmarkedene. Det har sammenheng med at den siste krise hadde sitt utspring i det amerikanske boligmarked. Norske økonomer er her på vakt.

Den norske boligformuen er på om lag 3500 mrd kroner og vokser i volum med en takt på 0,5% i året skal en tro Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning økte folketallet med et drøyt prosent i fjor.  Hva med prisene? I fjor steg boligprisene markert og har nå stort sett hentet inn gamle rekordnoteringer fra 2007.

Er ikke dette bekymringsfullt? Tross alt var det i fjor omsatt opptil flere boliger i Oslo for over 100 000 kroner per meter. Vel, dessverre gjelder det ikke min bolig, og neppe din heller. Fortsatt er gjennomsnittsprisen per kvadratmeter for en enebolig i gamlelandet rundt 17 500 kroner per kvadratmeter. Da får du gjerne haveflekk, terrasse, garasje og hundehus med på kjøpet. Dette er langt under byggekost. Det må være lov å stille spørsmål om ikke boligprisene i Norge gjennomgående er problematisk lave, ikke for høye. I de fleste norske kommuner lønner det seg fremdeles å kjøpe brukt fremfor nytt. Eller som banksjefen i Selbu Sparebank fortalte meg: Vi har altfor for mange fine brukte boliger til salgs i vår vakre bygd til at det lønner seg å bygge nytt.  Du skal faktisk ikke så veldig langt unna bykjernene før det ikke lønner seg å bygge boliger. Selbu sentrum er en drøy times kjøring fra turboprisene i Trondheim. Mitt tips: Litt uavhengig av skattlegging og rentenivå vil bruktprisene på boliger før eller siden nærme seg nybyggkost. Slik fungerer faktisk markeder.

Annerledes kan det være i hyttemarkedene.  Mye gammelt rusk og rask på fjellet omsettes for langt over byggekost, uten at en kan si at beliggenheten er så unik. Spesielt i fjellheimen er det mye som er dyrt og dårlig i bruktmarkedet. Er du litt nevenyttig kan du bygge rimeligere funklende nytt enn godt  brukt. Derfor meldes det da også om stor byggeinterresse på mange destinasjoner hvor det også er mye usolgt fra tidligere år. Her kan en si at prisene er problematisk høye, men disse delene av markedene utgjør neppe noen stor trussel for makroøkonomien. I verste fall medfører fallende hyttepriser i fjellheimen noe lavere vekstrater for det private forbruk, enn vi ellers ville fått.

Får vi noen boble i Norge holder jeg en knapp på at det blir på den siste bukken bruse; Næringseiendom. I Oslo og Akershus bygges det kontoreiendommer som aldri før, til tross for at det står mye brukbare kontorer helt ledig.  Så vidt jeg kan skjønne skapes det de neste ar årene rom for omlag 15 000 nye kontoreiendomsplasser i hovedstadsområdet. Det er godt mulig at disse kontoristene popper opp, men vi skal tross alt huske på at sysselsettingen i privat sektor i Norge har falt tilbake de siste par årene. Det ser heller ikke ut til bli flere av våre glade byråkrater i den offentlige sektor med det første. Med sin stigende overkapasitet er kontoreiendomsmarkedet nå utrolig følsomt for et nytt konjunkturelt tilbakeslag.

Det ligger vel i sakens natur at finanskriser sjeldent kommer der de tidligere oppsto. Økonomene er på vakt. Kriser oppstår heller der hvor ingen tenker på markedsbalanser og mulige misforhold mellom reelle behov og tilbudet av mørtel og stein. Heldigvis er ikke kontoreiendomsmarkedene store nok til å velte spillet, men mange vil merke det på regnskapene den dag byggebransjens største kunder og bankenes beste venner i kontoreiendomsmarkedene på Østlandet får problemer.