Som barn av en dansk mor er det ikke helt enkelt å holde tunga rett i munn når jeg diskuterer innvandring. Er jeg ”us or them”?
Innvandringspolitikk har aldri vært enkelt. I hovedsak fordi det i siste instans er personlige skjebner det dreier seg om. I dag er det Maria Amelie det står om i avisene, men hun er bare en av mange som får sin skjebne bestemt av byråkrater som samvittighetsfullt administrerer de folkevalgtes strenge lover og regler. Lover og regler som stort sett har bred oppslutning i det norske folk.
Saken til Maria Amelie viser at innvandringsdebatten er vanskelig.
I makro er utfordringen at milliarder av mennesker ville fått det bedre – høyere materiell levestandard og et lengre liv – hvis de flyttet til Norge. Det er egentlig ikke så stor forskjell på de fleste innvandringsfiendlige nordmenn som vil slippe inn minimalt med utlendinger og de som kjemper for at Norge skal ta imot noen tusen flyktninger i året. Ingen ønsker å ta imot millioner av trengende mennesker. Alle nordmenn ønsker at disse overskytende millionene flyktninger som får nei, skal få et dårligere og kortere liv, enn de ville hatt om vi tok dem imot og lot dem bosette seg i Norge.
Derfor prøver den norske stat å begrense innvandringen, og pengene står her ganske sentralt. Anstrengelsene for å begrense innvandringen er gjerne større når arbeidsledigheten i Norge er høy og tidene er dårlige, enn den er i gode år da vi har god bruk for folk.
Kanskje gjør vi lurt i å skille innvandrere i to hovedkategorier? Den ene er de som kommer til Norge av kjærlighet eller med sine handelsvarer. Mang en innvandrer som opprinnelig kom hit for å handle med nordmenn eller jobbe litt sesongarbeid har blitt boende. De færreste vil legge sterke reguleringer på denne type innvandring. I denne gruppe hører også de som kommer med familiegjenforening. Skjønt det her er en helt legitim debatt om ikke denne ordningen kan strammes inn.
Den andre gruppen innvandrere er gjerne på flukt fra sitt hjemland. Disse ønsker vi å bruke penger på og hjelpe til et godt liv i Norge. Folk som Maria Amelie. Som økonom er det vanskelig å ta stilling til hvor mye penger vi skal bruke på denne flyktningegruppen da det er litt opp til den enkelte konsument å ta stilling til hvor mye hun vil bruke på flyktninger. Er du villig til å betale litt mer skatt for å ta imot 1000 flyktninger ekstra, så er det ikke noe å si på det. Jeg har heller ingen kommentar til han som ønsker å finansiere skattelette med kutt i stønadene til fattige land og flyktninger. Folk er ulike og ønsker å bruke penge sine på forskjellige måter. Noen er rausere enn andre.
Det som kanskje er mest interessant med saken til Maria Amelie er at folk ser ut til å ville bruke mere penger når de blir bedre kjent med flyktningens skjebne. Oppstyret rundt hennes utsendelse er både rørende og overveldende. Det ser ut som det gjør noe med rausheten til nordmenn når vi faktisk ser klart og tydelig hva pengene går til. Det skader heller ikke hennes sak i media at hun er en pen jente.
Kanskje utkastelsen av Maria Amelie gjør at vi ved neste korsvei er villig til å ta imot flere flyktninger?