For noen år tilbake hadde jeg gleden av å ta verdens raskeste tog fra flyplassen utenfor Shanghai inn til sentrum av byen. Topphastigheten var over 430 km, noe som gjorde magen min urolig. Kanskje en mellomting mellom disse Maglev-tog og NSBs pendlertog er det optimale?
Den kinesiske økonomien har også gitt investorer gleder og magesjau i året som gikk. Med nær to-sifret vekst i økonomien var det kanskje skuffende at de kinesiske børsene i fjor falt tilbake med om lag 10% for året som helhet. Spesielt skuffende må aksjeavkastningen ha vært for de mange økonomer som gjettet rett, da de ble sannspådd i at Kina kom til å klare seg fint gjennom finanskrisen.
Hovedproblemet er at mye av den økonomiske veksten i Kina trolig skyldes sløsing med kapital. I Kina er mange nybygde bygninger kjøpt av opp av spekulanter som foretrekker at de står tomme, slik at de lett kan selges til neste kjøper. Veier og jernbaner bygges uten at det er noe veldefinert behov for dem, dels til steder som er tynt befolket. Over tid vil Kinas 1,3 mrd mennesker ta alle nyinvesteringene i bruk, men så lenge de ikke brukes, kaster mange av disse investeringene naturlig nok lite av seg.
Manglende utbytte er ikke den eneste forklaringen på svak avkastning til eierne av kinesisk realkapital. Kritikere vil si bedriftene ikke styres godt nok. Kina preges av omfattende korrupsjon og manglende rettssikkerhet. Forsiktige investorer vil heller eie aksjer i vestlige selskaper med eiendommer i Kina fremfor å investere direkte i Kinas fastland. De foretrekker vestlige selskaper som investorer kan klage på og eventuelt saksøke hvis ledelsen begår tilstrekkelig alvorlige feil.
Er det da slik at kineserne investerer dumt med svak rentabilitet på sine høyteknologiske tog, mens smarte nordmenn skrangler videre med gamle vogner og lokomotiv som tross alt dekker noe av NSBs kapitalkostnader?
Hmmm, kanskje kineserne ikke er så dumme likevel, kanskje tenker de bare noe mer langsiktig enn vi liker å gjøre. Et høyt avkastningskrav kan tross alt være et kjennetegn på at Norge er en kortsiktig investor uten tanke for neste generasjons jernbanebehov.