Kinas og USAs skjebnefellesskap og de viktige pappajobbene

I går var det gallamiddag for den kinesiske presidenten i Det Hvite Hus. Det spares på ingen ting når statslederne Hu Jintao og Barack Obama skal hylle de bilaterale forbindelsene.

Bak smilene skylder det seg imidlertid en konstant irritasjon som nærmest kan sammenlignes med gnisningene i et gammelt ekteskap. Da president Richard Nixon på begynnelsen av 1970-tallet foretok sin historiske reise til det kommunistiske Kina, var det i erkjennelse av at USA måtte utvikle normale forbindelser med Maos rike, på bekostning av sine gamle allierte i Taiwan.

Som rivaliserende stormakter har Kina og USA siden den gang alltid hatt sine disputter, både når det gjelder spørsmålet om demokratiske rettigheter i Kina og globale klima-spørsmål. Likevel har det vært en felles forståelse om at den ene vanskelig klarer seg uten den andre. Næringslivet i begge land skjønner at de har mer å tjene på å videreutvikle samarbeidet enn å boikotte eller i verste fall krige med hverandre.

I dag er det særlig Kinas enorme overskudd i den bilaterale handelen som irriterer amerikanerne. Handelsoverskuddet på knappe 200 mrd. USD per år består i stor grad av bearbeidede varer og er i realiteten kinesisk eksport av millioner av arbeidstimer som amerikanerne gjerne skulle utført selv. Obama hadde foretrukket at den kinesiske valutakursen steg kraftig i verdi slik at amerikanske bedrifter i hvert fall i teorien kunne ta tilbake jobbene som i tidligere år har forsvunnet til Kina.    

Dessverre kan ikke amerikanerne regne med å få så veldig mye drahjelp fra en svakere dollar/sterkere yuan. Når du først har flyttet industrien ut av landet til et annet kontinent er det ikke så lett å få den tilbake igjen. Faktum er at amerikanerne har mistet millioner av arbeidsplasser de siste årene av en hel serie ulike grunner. 

Se på figuren nedenfor. Her har jeg tatt for meg det jeg vil kalle amerikanske ’’pappajobber’’. Dette er arbeidsstillinger som normalt er heltidsstillinger, noe jeg vil hevde behøves hvis du skal kunne brødfø en familie i USA. Amerikanerne må jo betale mye av sine helse- og utdanningsutgifter selv. Det er slående å se hvor sterk nedgangen har vært; nær 10 millioner arbeidsplasser bare de siste tre år. Lite av dette skyldes samhandelen med Kina. Det meste må tilskrives deres hjemmesnekkrede finanskrise. Imidlertid er det langt lettere for politikerne å skylde på utlendinger enn å ta et oppgjør med seg selv.

Legg for øvrig merke til at selv uten en sterk kinesisk valuta så er det ting på gang i det amerikanske arbeidsmarked. I fjor ble det skapt netto 1,3 millioner nye jobber. Dessverre var det bare så atfor få av dem som var typiske pappajobber.