Bustadmeldinga er et vakkert dokument som ble presentert fredag av våre flinkeste politikere, med innlevelse og humor. Flott levert, ja vel, men egentlig er dokumentet et vitnesbyrd på det som er hovedutfordringen i norsk boligpolitikk: Realisme.
Kunne det bare et eller annet sted i Finansdepartementet, Norges Bank og eller Finanstilsynets dokumenter stå: NORGE MANGLER BOLIGER! Det skrives aldri og vil neppe bli gjort i fremtiden. For skriver du noe slikt i en markedsøkonomi konkluderer du lett med at boligprisene er for lave forhold til kostnadene ved å produsere dem. Og når det er mangel på noe i en markedsøkonomi må dens pris opp.
De fleste boligdebatter jeg får med meg er en variant av en Peer Gynt-oppsetning. Det er underholdende, mye alvor, alltids en god selvopplevd historie på lur, men uten å ta for seg den store bøyg: Boligprisene i kongeriket er rett og slett for lave. For lave til at boligbyggingen blir tilstrekkelig til å dekke våre behov.
Nei, kanskje er ikke boligprisene for lave i forhold til der Gjendebukken falt, eller relativt til boliger i pyramidenes skygge, Irland, Spania eller Timbuktu. En god norsk boligdebatt i det Gynstke jeg tar jo alltids en svingom utenlands, til glede for Mor Åse som overværer det hele fra sofakroken hjemme. Hun elsker jo en god skrøne.
Likevel blir det noe ufullendt, når en hopper over det basale: I det meste av kongeriket lønner det seg i dag IKKE å sette opp en enebolig. Til det er boligprisene for lave.
I helgen lanserte Rånåsfoss sine planer for en ny storby. Denne vakre bygda som ligger på et høydedrag rett sør for Gardermoen hovedflyplass skal få 15
000 nye boliger. Hurra!
Problemet ordføreren går lettbent utenom er imidlertid at det på Rånåsfoss er vanskelig å få 20 000 kroner per meter for en pent oppusset enebolig. Det på
selveiet tomt med garasje og terrasse. Å bygge en ny by koster neppe mindre enn det tredobbelte per kvadratmeter bolig, hvis du inkluderer alle utbyggingskostnader, og ser bort fra mulige offentlige subsidier.
Nye veier, skoler, kirker, moskéer og parker må tas med i kostnadene ved å bygge en ny by. Når du tar med de totale utgiftene mister du troen på utbygging av Rånåsfoss, eller Nordmarka for den saks skyld, som noe ’’billig alternativ’’ til dagens Frognerpriser.
Bustadmeldinga er som sagt et vakkert dokument, om enn ikke i samme klasse som Ibsens mesterverk. Det er likevel litt foruroligende at de som skriver dette, faktisk prøver å gå utenom den store bøyg: Boligpriser som er for lave til å gi oss nok boliger. En melding uten løfte om friske penger.
Det kunne vært annerledes. Dokumentet kunne innledet med den voksne samtale om byggekostnader. Ta tre kostnadsdrivere:
Trenger kjøperne det sterke forbrukervern som de har i bustadoppføringsloven?
Må alle nye boliger tilpasses handikappede?
Er virkelig energieffektivitet så viktig?
Den modne samtale om dette mangler vi. Derfor er det ingen grunn til å regne med lavere kostnader i boligbyggingen fremover. Tvert i mot vil kostnadene stige etter hvert som lønningene går opp. Å tro noe annet er å leve som gamle Peer.
På etterspørselssiden kunne en voksen politiker reist den ubehagelige debatten om hvem som skal bo i Norge.
Bør vi redusere inntaket av flyktninger, eller skulle vi hatt mindre romslig gjenforeningsmuligheter for familiene til våre nye landsmenn? Flyttingen av Storting, regjering, muséer med mer, ut av Oslo Sentrum – den absolutt dyreste flekken av Norge – er selvfølgelig helt tabu. I hvert fall for politikere som ønsker kun å prate, og unngå action.
Logistikkspørsmål blir sjeldent nevnt i gode teateroppsetninger. Nye veier, baner, kloakkrør med mer er bare så dørgende kjedelig materiale å lage teater av.
Ingen orker vel å lese om slike utgiftstunge tiltak i en bustadmelding? Selv ved annen gangs lesning er det ikke lett å finne midlene regjeringen vil bruke på slike nødvendigheter.
Meldingen er avlevert og verden går fremover. En ny dag gryr. En dag med litt større boligmangel, litt tettere køer og litt større folketall. Boligdebatten er imidlertid over.
Nå kan politikerne konsentrere seg om neste forestilling. Hva med et nytt OL til 20 milliarder kroner? Ny ferjefri forbindelse på Vestlandet til 150? La oss ha det gøy!
Men bøygen består. Vi får gradvis stigende boligpriser og stadig vanskeligere boforhold. Innfartsårene til de store byene vil gro igjen med køer av alskens kjøretøy. Det er bokstavelig talt ingen veier rundt.
Forsøkene på å gå utenom den store bøyg vil neppe være mer suksessrikt for oss enn det var for gamle Peer.