Barne- og familiepolitikk til besvær

I forrige uke slang jeg litt med leppa, og påpekte at hvis vi skal få flere barn her til lands, burde en gi småbarnsmødre mere penger. Det traff en nerve. Ser ut til at jeg kommer til å få mest oppmerksomhet i media for mine ytringer rundt det fagfelt jeg kan minst om!

Sterke reaksjoner ble det! Det å slå et slag for at mødre skal få det bedre – slik at de kan få så mange barn de har lyst på, blir ikke ustraffet.

Slikt blir det bråk av i et samfunn som syntes det er litt søtt med småbarnsmødre som ofrer og forsaker for sine små kjære. Men det er altså et valg vi gjør. Vi trenger ikke la småbarnsmødre være fattige, bare fordi det er slik vi alltid har hatt det her til lands.

It’s a free world.

Mitt forslag: Gi alle småbarnsmødre en halv million kroner i fripolise som de kan plassere i hvilket som helst pensjonsselskap.

De som frykter at dette kan skape inflasjonspress, kan blidgjøres hvis vi pålegger at pengene må plasseres utenlands, og kun tas i bruk til pensjonsformål, en eller annen gang i andre halvdel av dette århundre.

Her er fire positive virkninger av en slik overføring:

1. Ja, flere barn blir det. Økt lønnsomhet gir økt produksjon. Alltid uansett.
2. Inntektsfordelingen bedres. Tenk på innvandrerkvinner, en av Norges fattigste grupper. Hva det vil bety!
3. En bedre distriktspolitikk. Relativt flere barn fødes per kvinne i distriktene.
4. Mindre CO2 utslipp. Hvis norske politikere gir mer penger til somaliske småbarnsmødre i Norge, slipper de kanskje å reise så mye til Afrika. Kan ta 31 bussen til Grorud, droppe flytur til Nairobi på 1. klasse. Erik Solheim tar feil. Politikernes bruk av jetfly er en del av klimaregnskapet.

Ok, det siste poeng er litt flåsete, men artig lell!