Vendepunktet

Etter en strabasiøs desember måned hvor jeg har spredt mitt dystre budskap over lystige forsamlinger rundt omkring i Norge, er det på tide å ta juleferie.

En høytidsstund hvor jeg har mulighet til å spre mine analyser til HELE det norske folk, eller i hvert fall de 5 000 sjeler som følger meg på sosiale medier. Juletid er bloggetid!

Men fortellingen om hvordan Europa blir som Japan, eldrebølgen skyller bort alle inflasjonsbekymringer, renta kommer aldri opp, men restauranter og hårfrisører blir fantastiske, osv, har hatt en ny utviklingen denne måned. Sentralbankene står ved et vendepunkt.

At dette er såpass viktig for meg å få ut av kroppen at jeg legger ut scenarioet i en serie blogger. Fem i alt.

Den første blogg går på generell makro, ganske likt det jeg skrev om i boka mi ‘ Vandringer i boligmarkedene’, hvor den tidløse konjunkturelle utfordring for myndighetene er å få sparing til å bli lik investeringer.

Den andre blogg er en fortelling om hvorfor renta i dag er for høy til at denne balanse kan opprettholdes. Derav tittelen min: Vendepunktet.

Pengepolitikken snur i 2019. Vekk fra innstramning til forventning om fremtidige lettelser. Om ikke sentralbankene kutter rentene, og tar opp igjen, og øker, sine verdipapirkjøp, så vil markedene i økende grad prise inn at fremtidens rentedebatt blir om når og hvor rentene kuttes. Hvor store kuttene blir mm.

Aksjemarkedenes respons kommer til å bli interessant. Vi er nærmest garantert å få inverterte avkastningskurver mange steder, men investorer bør ikke nødvendigvis freake ut av den grunn. Varsel om lavere renter er jo bare et signal om at hjelp er på vei.

Den tredje blogg er om sårbarhetene for denne lavvekstperiode. Vi tåler ikke at:

Handelskonflikten mellom Kina og USA går helt i stå.

Ei heller en ukontrollert hard-Brexit.

Ei heller en villet konkurs hvor den amerikanske stat nekter å betjene sin gjeld.

Ei heller et sammenbrudd av EU, med Ita-xit.

Den fjerde blogg er lærdommer fra Japans erfaringer. I mitt tankeskjema er fremtidens finansielle balanser i EU ganske så like det vi så i Japan på 1990-tallet. Som Jagland ville sagt det: Vi er der allerede.

Den femte blogg blir om norske prognoser. Ingen premie for å gjette at jeg spår rentekutt! Ikke nødvendigvis kutt i 2019, men en eller annen gang når det er åpenbart for alle at norsk økonomi trenger mer stimuli.

Alle fem blogger skrives uten forbehold eller motforestillinger. Har ikke tid til selv de fornuftigste innvendinger mot mitt scenario.

Jeg prøver å holde meg på 600-700 ord per blogg, og det tillater ikke så mange refleksjoner og alternative syn fra de store miljøer.

Det jeg er mest usikker på er faktisk nøyaktig fastsettelse av tidspunktet for omslaget.

I november var jeg på Eiendomsmeglerforeningens Årsmøte, hvor jeg skulle gi en kort kommentar til innleggene fra den svenske visesentralbanksjef, og vår egen Øystein Olsen. Begge la frem sine velbroderte analyser i mange farger på flotte foiler. ‘Rentene skulle opp’ var deres veloverveide budskap, basert på grundige analyser av en hærskare dyktige økonomer.

Deretter kom jeg med mine hjemmesnekrede grafer, og slo fast, ganske så bombastisk, at rentene aldri kom opp hverken i Norge eller Sverige.

Rett før jul rakk både den amerikanske og den svenske sentralbank å heve rentene. ESB har på sin side avsluttet sitt ekstraordinære kjøpsprogram for gjeldspapirer.

Ikke snakker jeg med sentralbankfolk, ikke har de skrevet noen tanker om de angrer på hva de gjorde.

Men jeg tror de angrer seg. Kanskje gjør de det ikke i dag, men for hver dag som går faller tilliten til konjunkturene, til aksjemarkedet som langsiktig spareform og ikke minst til sentralbankenes vurderingsevne.

Ikke at jeg skal kaste sten. Må få understreke at alle sentralbankenes folk er bedre økonomer enn meg. Det er bare det at deres analyser ofte blir de vakreste intellektuelle broderier som er litt irrelevante for dagens viktigste pengepolitiske problemstillinger. Alle fem blogger i denne juleserie baseres på følgende påstand:

Vi har passert vendepunktet for pengepolitikken. Fra innstramninger til behov for nye stimuli. Et behov som bare vil øke gjennom 2019, før den forløses i 2020 og 2021. Eller senere. Kanskje mye senere.

En av de viktigste lærdommene vi kan få av Japans erfaringer er at det først var 7 år etter at finansboblen sprakk, at null-rente-politikken størknet. Først da ble den kollektive bevissthet hos de drøye 100 millioner japanere at fremtiden aldri kommer til å bli stort bedre enn den er i dag, og at rentene forblir nær null i all evighet.

Nordmenn er ikke der i dag, men kommer dit mot slutten av det neste ti-år.