Det misforståtte problem med aggregert etterspørsel

Gjeldsparadoksets forbannelse

Uff a meg så mye stress det er med jula. Men nå, godt plassert i sofakroken, med julebrygg i koppen, er det på tide å slappe av med litt makro.

Det sentrale poeng i styring av konjunkturene er at likevekt kan være så mangt, fordi produksjonsnivået i samfunnet avhenger av ønsket etterspørsel etter varer og tjenester. En etterspørsel som kan svinge med folks fremtidstro. Deres ‘animal spirits’.

Derfor er full sysselsetting og stabil inflasjon unntaket – ikke regelen. Slik var det på 1930-tallet, og slik er det i dag. Med den forskjell at jobben med å sikre bærekraftig full sysselsetting blir stadig mer komplisert.

Jobben krever flere verktøy jo mer globalisert vi blir, og jo mer finansielle markeder får lov til å ese ut til alle økonomiens kriker og kroker.

Som nevnt har problemet med å stabilisere konjunkturene vært analysert lenge. ‘Sparingens paradoks’, det at hopp i spareraten kan gi nedgang i både inntekt og samlet sparing var vel forstått allerede for hundre år siden:

Sett at du i utgangspunktet tjener og tar i bruk hele landets nasjonalprodukt. Deretter skjer det noe, et sjokk, en krig, som får folk til å legge noe av sine inntekter under madrassen. Et sted hvor de ikke blir tatt i bruk som annet enn finansiell trygghet til den enkelte.

År to blir det følgelig for lite fart i butikkene, hos byggherrene og i skatteinngangen til den offentlige sektor. Produksjonen faller. Problemet er at den økte sparingen av løpende inntekter, kutter forbruket tilsvarende, med lavere produksjon av varer og tjenester som resultat. Nedgangstider er på vei. En lavkonjunktur som bør motes av skatteletter, rentekutt og eller økt sysselsetting.

I perioder hvor svikten i etterspørselen er enorm, som på 1930-tallet (og i de første årene etter finanskrisen) må virkemiddelbruken maksimeres. Alle kluter må settes til.

Finansmarkedene bidrar ofte til å forsterke svingningene. Jobbetida, og Jazz-alderen på 1920-tallet var fyrt opp av superprofitt fra spekulasjon og sterk kredittvekst. Børsene gikk til himmels. Årene før 2008 var likeledes preget av frislipp på finansmarkedene som bidro til å trekke opp aggregert etterspørsel kraftig.

I en viss forstand kan en si at vi i disse år har sett det motsatte av sparingens paradoks, kall det gjerne ‘gjeldsparadokset’:

Jo mer vi låner i makro, desto rikere føler folk flest seg, fordi de (midlertidige) gode tidene trekker opp verdien på deres eiendommer og aksjer. Bonuser gis i de gode år raust til de som er så heldige å ha slike ordninger.

Dessverre ligger det i sakens natur at gjeldsfinansierte oppganger ikke er bærekraftige. Slik er gjeldsparadokser verre enn spareparadokser.

Perioder hvor folk sparer for mye avløses jo gjerne av oppgangstider, bare noen er villig til å ta sparepengene i bruk, eller motvirke økt sparing i privat sektor med rause budsjettunderskudd i offentlig sektor.

Gjeldsfester derimot kan lede til børskrakk, konkurser og økonomiske uår av bibelske proporsjoner. Nedgangstider som må stoppes med rentekutt – og mere gjeldsoppbygging! Akkurat slik vi responderte på den store finanskrise i 2008. En tredemølle det ikke er så lett å hoppe av.

Finanskrisen i 2008 ga verdensøkonomien et kraftig globalt økonomisk tilbakeslag. Plutselig skulle alle spare. Et tilbakeslag som kunne bøyes på ved hjelp av den keynesianske oppskrift på to måter. Enten ved ekspansiv penge/kredittpolitikk, og/eller ved å la de offentlige budsjettunderskudd ese ut.

Nok en gang ble den valgte løsning å la gjelden ese ut. En gjeld som nå er rekordstor, akkurat i det store deler av verden skal preges av eldrebølgen.

Årets desembermåned blir den verste på Wall Street siden 1931. En børsnedgang som rammer millioner av pensjonssparere, som jo i hovedsak sparer i aksjer. Effekten på folks sparemønster er usikker. Vi vet fortegnet på endringen – børskrakk demper konsumet – men ikke med hvor mye.

På nyåret blir kanskje utviklingen i privat konsum i kjølvannet av julestrias kraftige børsfall det største usikkerhetsmoment i konjunkturbildet.

Sentralbankene overalt bør følge nøye med og være forsiktige med å stramme inn på kredittmarkedene. Økte renter nå er å gi fart i nedoverbakke.

Sannsynligheten taler for at børsnedgangen vil ramme økonomien hardt nok til å gjøre renteøkninger det kommende år overflødige.

Hvem vet, kanskje det blir så ille at vi snart må se etter mulighetene for rentekutt?

I mellomtiden får jeg gjøre mitt. Tar en siste shoppingrunde til glede for en handelsstand som kommer til å trenge mye stimuli i året som kommer!