Endestasjonen for kredittfinansierte konjunktursykler

Nok en nydelig lørdagsmorgen hvor jeg bare blir sittende og stirre utover havet. Vi har det nydeligste novembervær du kan tenke deg. Savner litt snø, men ellers er det en perfekt morgen.

Det er ting i verden som faller sterkt, for så å sprette opp igjen tilsynelatende drevet av en rekyl. Andre fenomen derimot, faller ned og blir nede ubehagelig lenge. Dagens (eller den kommende) konjunkturnedgang, reiser seg neppe med det første. Til det hefter det for mange dippedutter og dingser, maskiner, bygg og anlegg – alt finansiert med gjeld.

Fredagens oljeprisfall er bare resultatet av disse markedskrefter. Nye teknologier og mengder med billig produksjonsutstyr finansiert av slepphendte investorer gir bare så altfor mye produksjon i forhold til etterspørselen. Kun i perioder hvor produsentene organiserer seg som et effektivt kartell holdes prisene oppe.

Nedgangen vi har i vente vil bli mild og lang, fordi dagens oppgang har vært gjelsdrevet i aldrende befolkninger. Gjeld som ikke alltid har vært brukt til produktive satsinger.

Noen vil skylde på sentralbankene. I moderne tid har pengepolitikken blitt brukt som verktøy for å styre svingningene i økonomien. Holde festen gående – alltid uansett. Gjerne med et inflasjonsmål som verktøy.

Tanken har vært at man ved å senke rentene i dårlige tider får:
1) Svekket valutakurs
2) Redusert sparevilje/økt lånelyst
3) Høyere kapasitetsutnytting i økonomien

Når tidene blir gode nok, og økonomien er tilbake i høykonjunktur, reverseres stimuli, og man kan heve rentene igjen. Altså etter at redusert sparing/økt gjeldsetting har gitt større investeringer i ny produksjonskapasitet. Men rentene kommer sjeldent tilbake dit de var.

Det er ikke til å undres over at inflasjonen har problemer med å stige tilbake til gamle høyder da enhver krise løses med mere gjeld og større produksjonsevne.

Gjelden din, som du tok opp for å kjøpe nye eiendommer, aksjer og forbruksvarer, er som avfallet i hagen etter at påbygget på huset står ferdig. Noe som blir liggende, heftende ved deg, med mindre du bruker de gode år på å fjerne den; betale den ned.

Og å betale aggressivt ned våre lån det gidder hverken du eller jeg. Boligpriser, lønninger og aksjer bare stiger, ikke sant?

Hissig bruk av pengepolitikken fikk vi for første gang på 1980-tallet den gang da de fleste modne industriland deregulerte sine kredittmarkeder, med sterk kredittvekst som resultat. En kredittvekst som endte med knall og fall noen år senere. Hvorpå vi fikk den nye form for konjunktursvingninger – balansesvingninger.

Altså ikke bare det tankeskjema Norges Bank bruker, hvor konjunkturer svinger med lokale inntekter, finanspolitikk og lagerhold, men hvor konjunkturene preges av mengdene av realkpaital, og gjeld som gradvis øker i en aldrende konkurranseutsatt befolkning. Folk som har mer enn nok TV-er, kopper og karr fra før.

Her er Richard Koos skjema for en balansestyrt økonomi – som ender i en langvarig balansepreget resesjon:

Fase 1: Normal, men for folk flest utilfredsstillende, økonomisk vekst. Fristelsen for å stimulere er stor. Populisme feier over landet.
Fase 2: Kredittdrevet høykonjunktur som gjør alle (midlertidige) lykkelige.
Fase 3: Langvarig økonomisk nedtur etter den uunngåelige sprekk inntreffer. En tid hvor folk angrer på hvor mye lån de har tatt opp for å bygge produksjonskapasitet og til å øke sitt forbruk.

Økonomisk vekst som er drevet av kredittvekst, er vel og bra i nuet, men bereder grunnen for en fremtidig lavkonjunktur. En lavkonjunktur som blir mer langvarig desto lengre den kredittdrevne opptur får lov til å vare. Ikke nødvendigvis en dyp krise, men et langvarig traume fordi gjeldsbyrden henger ved lenge etter at festen er over.

Når får vi vendepunktet – tilbake til høykonjunktur?

Tja, ikke godt å si. Eller som Agnar Sandmo skrev om keynesianisme i sin spennende lærebok om økonomisk tenkning (min utgave er dessverre den engelske):

In brief, Keynes view of consumption and investment demand is that while there is a stable relationship between consumption and national income, invest demand is characterized by fluctuations that stem from the fact that expectations about the future are constantly changing, being strongly influenced by speculative considerations.

Ikke så lett å gjøre noe stort med bedriftenes spekulative betraktninger ved å heve/senke rentene med en håndfull kvartinger. Ved neste lav konjunktur kan det faktisk tenkes at rentene ikke har noen effekt overhodet.

Ved neste korsvei blir vi avhengig av at politikere er villig til å stimulere ved hjelp av skatteletter og offentlige satsinger, selv om budsjettunderskuddene skulle ese ut. Det må sterkere lut til enn rentekutt- Finanspolitikk må til.

Men vi får vente og se. Lavkonjunkturene er på vei i mange bransjer, men den store krise lar vente på seg. Kanskje slipper vi unna de store nedturer?

IMF-sjefen Christine Lagarde sa det så poetisk: Vi ser nå de første regndråper fra tunge skyer. Skyer vi kan bare håpe driver forbi.

Hvem vet, kanskje kan det humpe og gå noen år til. Uansett kan man på en dag som denne glede seg over en kopp kaffe i visshet om at dette blir en fin dag i det meste av Norge!