I november er det 30 års gjenforening for en gjeng glade samfunnsøkonomer som jeg gikk ut fra Blindern-skolen sammen med. 88-kullet fra Sosialøkonomisk Institutt feirer seg selv! Det var tider det, med jappetid, bankkrise og masse, masse inflasjon. Ekko av den gang høres i dag med rop om massive rentebyks.
Men er jappetida nå tilbake?
Om et par uker så ventes det at Norges Bank vil heve renten sin for første gang siden mars 2011. Bakgrunnen for rentehevingen er at produksjonen målt ved BNP i Fastlands-Norge vokser raskere enn normalt.
Arbeidsledigheten er fallende – i hvert fall på noen mål. Intuitivt burde da rentene også kunne normaliseres, hva nå enn det måtte innebære i denne æra.
Utenom arbeidsmarkedet (målt av NAV), er det ikke mye som taler for renteheving i dag. Lite som skulle tilsi at det er akutt behov for høyere renter.
Ta kredittveksten. I første halvår steg den samlede kredittveksten med 4 pst. For bedriftene var låneveksten ekstremt lave 1,3 pst. Husholdningenes gjeld vokser riktignok med 5,8 pst de siste 12 måneder, men også det er langt lavere enn de 6,8 pst i vekstrate som ble notert i mars i fjor.
Prisveksten brukes også som argument for et renteløft. Men dagens prisvekst på 3 pst drives av den svake kronekurs og av årets byks i energipriser.
Kjerneinflasjonen som ekskluderer energipriser og avgifter, stiger bare med 1,4 pst.
Heller ikke årets lønnsoppgjør vil gi store bekymringer, med en antatt årsvekst på 2,8 pst for 2018. Lønnsveksten bør ikke være stort lavere enn dette hvis inflasjonsmålet på 2,0 pst skal oppnås på sikt.
Det skal heller ikke være slik at man slår ned på hver lønnsbevegelse på tre-tallet. Norges Bank skal jo søke å få inflasjonen til å svinge rundt sitt mål.
I dag fikk vi melding om prisoppgang på boliger på svake 0,8 pst for den normalt så sterke august måned. Eiendom Norges indeks viser en vekst på 2,2 pst det siste år. Mye kan, og vil, skrives om disse tall.
Men du kan i hvert fall ikke si at boligprisveksten i høst er problematisk sterk. Snakket litt med våre meglere i AKTIV-kjeden i dag. August viste spredt styrke, men at salget enkelte steder fortsatt er tregt.
Boligmarkedenes mest direkte virkning på arbeidsmarked er investeringer i mørtel og stein. Her er det regelrett nedgang i årets to første kvartaler, med utsikter til mer i 2019. Ikke som følge av renta, men fordi det bygges fortsatt for mye av hensyn til befolkningsveksten. Boligbyggingen vil falle i flere år fremover av demografiske grunner.
Sektorene som går godt, investeringer i olje, gass, el-forsyning, industri og bergverk, vil neppe gi noen langsiktig bemanningsøkning. I 2019 vil investeringsbølgen imidlertid gi god aktivitet i de små og store samfunn som har glede av store nyinvesteringer. Inflasjonspresset her er høyst midlertidig.
Handelsnæringen er kanskje vår svakeste næring. Med en samlet bemanning på over 300 000, dominerer småbutikker og større kjeder konkursstatikken i år.
2018 later til å bli et nytt toppår for konkurser – det selv med dagens rentenivå. En konkursøkning som må sees i sammenheng med en voldsom investeringsvekst, uten vekst i butikkene omsetning.
Butikkenes skjebne er kanskje det beste symbol på vår tids gjeldsatte aldrende økonomi i en æra preget at store omstillinger drevet av nye teknologier. Våre butikker har en enorm kapasitet. En kapasitet med lav utnyttelse.
Husholdningene har mye gjeld, rammes av økte energipriser og merker for første gang på lenge at det ikke er så lett å belåne boligen hardere, all den tid boligprisene viser moderate fall i store deler av Norge.
Det er egentlig ingen hast med å heve renta annet enn at Norges Bank nærmest har forlovet seg til å gjøre slikt.
Det teoretiske argument for en renteheving hviler tungt på troen at hvis arbeidsledigheten faller under ett visst nivå, vil inflasjonen eksplodere med konkurser og nye nedgangstider som et helt uunngåelig resultat. Men heller ikke her er bevisene sterke. Arbeidskraftsundersøkelsen fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) måler uendret ledighet de siste 3 måneder. Ikke noe hast med å heve rentene, skal en tro SSB.
Ja, i høst skal Jan og gjengen fra 1988 på fest igjen. Det blir kanskje med den samme musikken som på 1980-tallet. Prince og Aha lever evig. Likevel tviler jeg på om det tar av slik det gjorde før– med eller uten renteøkning.
Det er lett for økonomer av min generasjon å snakke om behov for både fem og syv rentehevinger, litt som i gode gamle dager. Men vi er alle blitt eldre. Ingen grunn til å frykte at høstens gjenforeningsfest faller sammen i tid med en ny jappetid. Vi er for gamle, har mye gjeld og er for utfordret av nye teknologier.
Øystein Olsen trenger ikke være bekymret for hvordan det går, selv om han skulle droppe sin varslede renteheving nå i høst.