Misforståelser om rentemarkedene – hvorfor lange statsrenter skal ned

I morgentimene fikk jeg meldingen om at det knapt nok noen gang har vært større pessimisme i markedene for amerikanske statsobligasjoner enn det vi ser i dag. Antall veddemål på kursfall for lange amerikanske statsobligasjoner er rekordstort. Et tegn på at obligasjonskursene vil gjøre motsatt, og snu oppover. Markedsrentene skal videre ned med andre ord.

Fredagens blogg var ment å forklare hvorfor Euro-rentene holdes lave – og det i overskuelig fremtid. Italia var syndebukk, all den tid Euro-områdets tredje største økonomi har fått en regjering som ønsker å gjøre opprør mot økonomiske lover, noe som leder til kapitalflukt og markert høyere markedsrenter i Italia, med behov for noe nær evigvarende lave renter i Den Europeiske Sentralbanken (ESB). Italias statsfinanser i 2025 vil ikke se bedre ut enn de gjør i dag.

De 19 land som er knyttet sammen til dette valutasamarbeidet er nærmest som 19 land med såkalte seddelfond. Dette er 19 områder som er avhengige av å ha finansiering tilstrekkelig i orden til at alle 19 lands tilknytning til verdien på den europeiske pengeenheten kan forsvares.

I usikre tider, som de vi har hatt de siste ti år, tvinges landene til være spesielt aktsomme med sin statsgjeld og utenrikshandel.

Men når alle medlemmer av denne EU mastodonten tvinges til å være forsiktige i sin pengebruk, blir hele dette området, verdens nest største økonomi, stående med systematisk overskudd av sparemidler som skal plasseres i verdensmarkedene. Jo mere sparepenger europeere frigir til resten av verden, desto mer kan lange renter falle, slik at midlene tas i bruk.

I 2008 hadde Euro-landene et underskudd på driftsbalansen mot utlandet på 200 mrd USD (med et ditto stort lånebehov). I år får de et overskudd på 450 mrd USD, med tilsvarende behov for å plassere midler i resten av verden. Et overskudd som nå skal videreføres i kommende år

Svingen på 650 mrd USD de siste 10 år har endret på kapitalmarkeder mange steder, med stort sett lavere renter, og økt gjeldssetting, i det meste av verden.

Til glede for alle fornuftige låntagere og til sorg for de som havner i luksusfellen, med større gjeld og høyere levestandard enn mange egentlig har råd til.

Det nye i 2018 er at stadig flere land ønsker, eller tvinges, å redusere sin bruk av disse sparemidlene.

Tyrkia, Argentina, Sør-Afrika, Indonesia og India forsøker å kutte ned på sin låneiver. To verstinger, Argentina og Tyrkia, låner i år samlet 80 mrd USD (netto). Et beløp som skal dramatisk ned nå som disse land tar en hestekur. Sparemidler som da vil frigjøres for bruk i resten av verden, blant annet til kjøp av amerikanske statsobligasjoner.

Fra 2018 til 2019 er det derfor lite sannsynlig at markedsrentene vil stige. Til det er det blitt bare så altfor mange land som ønsker å redusere sine importoverskudd, uten at Euro-landene eller Norge for den saks skyld vil redusere sin sparing .

Uten et voldsomt oppsving andre steder ligger det derfor an til at en økning i tilgangen på ledige sparemidler vil drive rentene ned i store deler av verden.

Markedsrentene kommer derfor i sum neppe til å stige i tiden fremover, til det er det for få som ønsker å bli gjeldslaver relativt til de som ønsker å spare. Det nær sagt uansett hva sentralbanken gjør med sine korte renter.

Hever de mye i tiden fremover vil de bare ytterligere stimulere til sparing og dempe låneiver, og dermed øke overskuddet av sparemidler. En økning som vil gi et fall i lange renter. Et fall som må bli stort nok til at sparemidlene suges opp til konsum og investeringsformål verden rundt.

Det kunne vært annerledes. Ja, noen land ønsker å øke sine eksportoverskudd/kutte sine underskudd, med økt sparing som resultat. Men mange kunne tatt de økte midler i bruk til dagens pris, dagens rente.

Dessverre er det ikke lett å få øye på låntagere som er store nok til å monne.

Prognosen må derfor bli at obligasjonsrentene på sikre statspapirer kommer til å fortsette å falle tiden fremover. Ikke nødvendigvis i løpende renter, men i hvert fall i realrenter. Men uten noen ny inflasjonsbølge vil det måtte bli de nominelle rentene som gir etter.

I dag er realrentene i USA om lag null, i Japan minus én og i Euro-landene minus to.

Hvor mye som de må falle videre, enten ved at nominelle rentene skal ned, eller ved at inflasjonen skal opp, er usikkert. Det avhenger av hva som kreves for at overskuddet av sparemidler skal kunne tas i bruk.

Men ned skal de lange realrentene uansett.

Et viktig poeng også for aksjemarkedene. Noe dårligere tider får vi, og mange usunne selskaper skal gå konkurs, men sparepenger vil kastes etter de gode prosjekter. Det blir neppe noen stor korreksjon på børsene i tiden fremover.