Hvordan handelskriger gir oss lavere renter

For noen er ‘makro’ de løpende nøkkeltall som måler temperaturen i økonomien, i arbeidsmarkedet og i eiendomsmarkedene.

For undertegnede er makro idéen om at den samlede økonomi sjeldent er i balanse med et tilbud av arbeidskraft lik en motsvarende etterspørsel.

Problemet er at folks spareiver svinger helt i utakt med bedriftenes låneetterspørsel. Bare tidvis er disse størrelser like store.

Myndighetenes oppgave på kort sikt blir da å endre renter og offentlige budsjettbalanser slik at vi hele tiden tar i bruk nok inntekter. Inntekter som sikrer at vi er nær full sysselsetting.

I årene før Den Store Finanskrise i 2008 trodde de fleste makroøkonomer, inklusive meg selv, at vi hadde perfeksjonert en slik finstyring av økonomien.

Var det for lite sparemidler tilgjengelig for investeringsformål, måtte rentene opp og skattene økes. Motsatt måtte rentene ned og skattene kuttes i år hvor det var overflod av sparepenger. Intrikate beregninger hjalp myndighetene å dosere virkemiddelbruken.

Men den helt uventede krise i 2008 knuste makroøkonomers selvtillit når det gjaldt å finstyre økonomien. Det viste seg at langvarig finstyring hadde skapt sine egne ubalanser.

Litt artig er det at dagens handelskrig kommer på et tidspunkt da mange makroøkonomer har fått tilbake selvtilliten. Rentene settes opp, og her hjemme spås det både 10 og 12 rentehevinger de nærmeste år.
– Verden er normal igjen, Yippi!

Underliggende har verdensøkonomien imidlertid fortsatt de samme sårbarheter som før.

Kort fortalt holder noen land et systematisk spareoverskudd – og det uansett rente. Renta må da settes så lavt at underskuddslandene aksepterer å øke sin nominelle gjeld tilsvarende som det overskuddslandene ønsker å spare. Kun da blir alle verdens inntekter tatt i bruk.

Den eneste måte så skjer i dagens verden er ved at det ikke koster penger å låne – i reelle termer.

Nominelle renter kan gjerne være positive bare de er lavere enn inflasjonen, slik at de i reelle termer er i negativt lende.

Om lag minus to prosent bør den reelle pris på penger være, skal en tro tidligere finansminister Lawrence Summers. Andre økonomer ligger høyere.

Den innflytelsesrike Fed Guvernør John Williams anslår at realrentene i USD bør være pluss 0,4 pst, men de må være omtrent like negative i Euro-området, som jo sliter med større demografiske utfordringer enn USA.

Gjelden til USA, Storbritannia, Australia og New Zealand øker i takt med deres vedvarende underskudd på driftsbalansen mot utlandet. Stadig større deler av eiendomsmarkedene og børsene i disse land eies av utlendinger.

Landene med spareoverskudd, skaffer seg dette ved å ha større inntekter fra sin handel og investeringer i utlandet enn de har av utgifter. Deres utenlandske finansformue øker.

Deres næringslivs velvære er avhengig av at andre land kjøper varer og tjenester samt betaler utbytte og renter til overskuddslandet.

Norge er her et stjerneeksempel. Vi kunne ha økt konsumet vårt takket være våre store inntekter i utlandet, men ønsker heller å øke vår finansielle sparing. Selv til negative realrenter.

Nordmenn er stolte av at vårt oljefond er konstruert slik at vår finansielle formue i utlandet (andre lands gjeld og eiendeler) skal forbli evigvarende på norske hender. Ikke skal vi bruke mer enn vi reelt tjener. Oljefondet forblir da uendret, eller økende, i verdi over tid.

Men for gjeldsnasjonene er det jo nettopp oljefondets permanens som er problemet. De forblir gjeldslaver til evig tid.

Selv til negative realrenter kan da folk som låner pengene gjøre opprør.

Handelskrigen mellom USA og resten av verden er et slikt opprør. Det langsiktige problemet for verdensøkonomien er at ubalansene ser ut til bli å permanente med evigvarende underskudd i USAs utenrikshandel.

Når folk spør hva denne handelskrigen vil gjøre med verden, er det mange aspekter som kan diskuteres. Arbeidsplasser, storpolitikk osv.

Selv lurer jeg på hva som skjer med de globale spare/investeringsbalansene ved en langvarig handelskrig.

Alt annet like er det ganske opplagt at økt usikkerhet ved det å handle med varer og tjenester vil dempe investeringsiveren i næringslivet i mange land. Slik reduseres etterspørselen etter det å ta i bruk sparemidler.

Og det i alle land som påvirkes av krigen.

Tilbudet av sparemidler vil på sin side trolig øke jo verre krigen blir, da også husholdninger blir mer forsiktige i sine disposisjoner. Folk får ikke panikk, men velger kanskje å utsette a bytte ut sin tre-år gamle bil – bare sånn for sikkerhets skyld.

Denne økte sparing går på bekostning av etterspørselen etter varer og tjenester. Den økonomiske vekst dempes, og alle inflasjonsfarer fordunster.

I siste instans leder handelskrigen til at sentralbanken utsetter og avlyser rentehevinger.

Blir krigen ille, med både økt sparelyst og kraftig redusert investeringsbehov som resultat, må rentene kuttes. Og kuttene må være større enn en eventuell nedgang i inflasjonen blir – slik at de reelle, altså de inflasjonsjusterte, rentene kan komme ned.

Alltid uansett.