Ain’t no cure for the summertime blues

Sommer er her, med høye temperaturer i hele kongeriket. Folk er på ferie, og industrien er på vei til å stenge ned anlegg. Den gamle industriby Notodden har sin årlige bluesfestival, i år med bl.a. Ry Cooder.

Men det er også flere norske makroindikatorer som vil preges av sommerstilla.
– Kredittvekstens 12 mnd rate falt overraskende mye i mai, men vil gå ytterligere ned i juni, da samme måned i fjor var usedvanlig sterk.
– Detaljomsetningen gjorde et tigersprang i mai, men vil falle like mye (eller mer) i juni – skal en tro anekdoter fra kjøpesentre jeg har vært i kontakt med.
– Boligprisene stilner gjerne av i juni, for så å falle i juli da mye av det som forble usolgt gjennom vårsesongen dumpes i pris.
– Igangsettingen av bolig faller trolig til det halve av de eksepsjonelle høyder vi så på samme tid i fjor. Fallende igangsetting av boliger er en langsiktig trend fordi boligbyggingen må ned nye 30 pst hvis den skal tilpasses en forventet nedgang i befolkningsveksten.
– Konsumprisveksten vil, av mer eller mindre tilfeldige grunner, fortsette å falle. I mai var kjerneinflasjonen nede i 1,2 pst. Den vil falle videre i juni og juli da både flyreiser og husleier var pussig sterke de samme måneder i fjor, med mindre nye tilfeldigheter skulle trekke i motsatt retning.

Ikke at jeg er så veldig bekymret for norsk økonomi av den grunn. Men norske nøkkeltall vil preges av at det er for varmt til å gjøre noe som helst.

Verre er det at sommervarmen har satt noen langsiktige utviklingstrekk i verdensøkonomien i sterk relieff.

Verdensøkonomien har lenge vært preget av et USA som lever over evne. EU og Nord-Øst Asia (Kina, Korea, Hong Kong og Japan) har på sin side lenge levd av amerikanernes overforbruk. De som lurer på hvordan den amerikanske administrasjonen ser på det kan lese her.

Så lenge amerikanerne har vært villig til å leve på krita er alt såre vel, men skulle de ønske å enten stramme inn livreima, eller å øke sin eksport på kunstig vis, ja da blir det bråk. Og bråk blir det gjerne når sommervarmen tar overhånd.

Det var vanskelig å tro på Donald Trumps valgløfter om handelskrig. En krig som ville gjøre vel så mye skade på amerikansk næringsliv som på landets handelspartnere. Men hvem vet.

I Italia er den nye sterke mann, Høyre-sidens Matteo Salvini, ønsker seg både utvidede trygder, og lavere skatter under kampropet ‘Italy First’. En ruinerende politikk, gitt den enorme statsgjelden, som bare blir dyrere og dyrere å betjene desto større underskuddene på det italienske statsbudsjettet blir.

Kina har jo selvfølgelig sin sterke mann President Xi Jinping som i praksis lenge har hatt ‘China first’ som sin politikk. Hans svar på Trumps trusler om en ny handelskrig er å la den kinesiske valuta falle i verdi. Ikke noen dramatisk nedgang så langt, men merkbart likevel. Ned fem prosent fra toppen i vinter. Alt tilsier at Yuan-kursen vil falle videre.

For markedene er truslene om en handelskrig, hvor alle ender opp som tapere, litt vanskelig å tro på, men den senere tids fallende obligasjonsrenter (og sviktende aksjemarkeder) er tegn på at man blir stadig mer bekymret for at så skjer.

Selv om en analytiker vanskelig kan gjøre annet enn å tro at alt ordner seg i en rasjonell verden, hvor alle opptrer fornuftig, kan ting ta tid.

Før verdensøkonomien kan normaliseres, må vi trolig gjennom en periode hvor alt blir verre. Det er steile fronter mellom handelsblokkene. Skal ikke utelukke at den tyske ti-årig statsrente vil havne i negativt lende i perioder hvor frykten for børsfall (og dermed betalingsviljen for sikkerhet) er på topp!

Nå som det er så varmt, velger jeg bare å lukke øynene og håpe at alt blir som normalt igjen når høsten melder sin ankomst.

Sukk!

Elendige nøkkeltall får vi nesten garantert – pytt, pytt. Hva Trump gjør er mer bekymringsfullt, men vanskelig å vite.

Tar det med ro inntil varmen gir seg, i håp om at verdens statsledere roer seg ned når høsten kommer.

Sometimes I wonder what I am gonna do, for there ain’t no cure for the time blues!

På tide å ta ferie!