When I am 64

Bare håret forblir høyt!

Hentet fra garasjens dypeste huler, har mine gamle CD-er fått nytt liv om bord i min lille stolte fritidsbåt. Århundrets mest spektakulære sommervær har blitt akkompagnert av legender som Bob Dylan, Eric Clapton og Beatles.

Kanskje har jeg fått varig mén av å jobbe i finansbransjen gjennom et langt yrkesliv, men når jeg fikk gjenhør med The Beatles ‘When I am 64’, fikk det meg til å tenke over langsiktige renter. I år er jeg 54, og om ti år håper jeg å leve like sorgfri som hovedpersonen i ‘When I am 64’.

For mange er det en skuffelse å se at lange renter ikke har steget i år. Det til tross for at den økonomiske veksten er god i det meste av verden.

Hvis ikke 10-års rentene stiger nå, når skal så skje?

Det er nesten som om folk tror at konjunkturoppgangen snart er over.

Fra 2020 av vil den tyske yrkesbefolkningen begynne sitt ugjenkallelig fall. All økonomisk vekst i Tyskland årene heretter vil måtte komme i form av produktivitetsvekst med mindre man får gjort noe med befolkningens yrkesdeltagelse og innvandring.

Noen få EU-land, som Frankrike, gjør det bedre, men samlet sett vil yrkesbefolkningen i Sør-Europa og Øst-Europa også være på vei ned fra og med 2020. Og i 2028 vil nedgangen være sterk.

Men så var det produktivitetsveksten da. Kan den berge økonomien?

Problemet her er at jo eldre vi blir desto mer teaterstykker vil vi se, konserter med klassisk musikk vil vi høre. Vi vil ha en pleier å snakke med. En varm hånd å holde i.

Intet av dette lar seg automatisere.

Nye og bedre piller får vi, med det resultat at vi lever lenger og legger beslag på stadig større deler av arbeidstokken som må inn i sykepleien og hjemmehjelpen.

Det blir med andre ord ikke noen sterk produktivitetsvekst i 2028.

Med systematisk nedgang i antall arbeidere og uten noen bedring i produktiviteten, får Euro-landene si seg fornøyd om BNP-veksten år om annet blir litt over null.

Og der hvor intet er har selv rentenistene tapt sin rett.

Kreditt- og eiendomsmarkedene kan faktisk tilsi at realrenten i 2028 bør være kraftig negativ i EU.

Samlet mister Tyskland, Portugal, Hellas og Italia 2,5 millioner mennesker i løpet av disse år (2017-2028), skal en tro de siste beregninger fra Verdensbanken.

Med et par personer i hver bolig betyr det at boligbehovet, og lånene som trengs for å finansiere disse, reduseres med 1,25 millioner i samme tidsrom. I 2028 vil kredittveksten i Euro-landene være minimal.

Dette er ingen katastrofe, bare en prognose. Et scenario hvor EU blir som et stort gamlehjem å regne. Og på gamlehjem, veit du, trenger de ikke renteoppgang.

Den største fare i dag er at folk ikke forstår hvor det bærer hen. De sitter og tror det blir bra vekst i 2028, at inflasjonsmål rundt omkring kan nås, og låner deretter.

Dette er fa’li. Nei, det er ingen fare for sterk renteoppgang i årene som kommer. Men det er fare for at folk påtar seg gjeld som siden kommer til å angre på. Gjeld som blir blytung å bære i det gode år 2028.

Land som har stor statsgjeld og fallende befolkninger er ille ute.

Skal Italia, Portugal, Hellas og Spania klare seg i 2028 må deres realrenter være negative. Da det er like vanskelig å skape inflasjon i et land med befolkningsnedgang som det er i en norsk fraflyttingskommune, må en regne med at rentene i Euro-området neppe kan være mye over null i det lange løp.

Norges Bank vil selvfølgelig svinebindes av Euro-rentene – før eller siden. Rentebanen i siste Pengepolitiske Strategirapport er mulig å realisere, men kun med fare for en supersterk krone som resultat.

Og på lang sikt må også norske renter holdes nær Euro-renta , nær null. Jeg vil ikke utelukke at Norges Bank midlertidig setter renten litt opp, men på sikt vil også sentralbanken vår måtte tilpasse seg Europas demografiske skjebne.

Alltid uansett.

Selv har jeg lenge vært bekymret for at vi har med en kredittdrevet sufflé økonomi å gjøre. Enhver kredittvekst som er unormalt sterk må etterfølges av en periode hvor den er svak, med nedgangstider for produksjon og sysselsetting som resultat.

Og jo oftere sentralbanksjefen lover folk gode tider, og høy inflasjon, desto større blir gjeldsberget å bære på. Desto sterkere blir behovet for fremtidig norsk rentenedgang. En nedgang som først kommer etter at Europas demografiske virkelighet går opp for folk flest.

Men når jeg er 64 kommer jeg neppe til å bekymre meg så mye over rentene. Verre er det med helsa. Liker ikke sangens første setning:

When I grow older, losing my hair..