Rentens effekt på politikerne

Jeg ble sittende å gruble i går, mens jeg hørte på Finansminister Siv Jensen legge frem den nye boliglånsforskriften:

Hvordan ville forskriften sett ut hvis renta var 5 pst, ikke en tiende-del av dette, som vi har i dag?

Økonomer bruker mye tid på å diskutere effekten renten har på forbruk og investeringer, men hvordan reagerer vår folkevalgte og byråkratene på svingninger i renta?

Et spørsmål som aktualiseres med ovennevnte forskrift.

Politikerne ønsker å begrense investeringsviljen i boligmarkedene våre. En kan alltids diskutere hvor smart dette tiltak er, men tar vi ønsket deres på alvor, finner vi følgende verktøy de kan ta i bruk for å påvirke boligmarkedene:

Renta

Tiltak for å påvirke boligbyggingen

Skatter

Strukturpolitikk

Hadde de valgt renta, ville ikke det vært så sterkt behov for andre virkemidler. Ei heller om de hadde valgt å skatte boliger hardt. En tredje mulighet kunne være å gjennomføre en rekke tiltak for å bedre veksten i norsk økonomi.

Men altså i mangel av noe annet fikk vi i går en forlengelse av boliglånsforskriften, trolig frem til jul neste år.

Noen endringer fra den gjeldende forskrift kom det i går:

I den nye forskriften åpnes det for at bankene kan ta med dokumenterte og stabile skattefrie inntekter, som barnetrygd, i beregningen av gjeld i forhold til inntekt. I beregningen av belåningsgrad skal bankene også kunne medregne midler på BSU-konto som egenkapital.

I tråd med Finanstilsynets forslag presiseres det at forskriften også omfatter utlån med pant i fritidsbolig. Finanstilsynet foreslo i høringsnotatet at såkalte seniorlån på visse vilkår kan unntas enkelte av kravene i forskriften, ettersom noen av kravene er dårlig tilpasset slike lån. I den nye forskriften gis det unntak fra kravene om betjeningsevne, gjeldsgrad og avdragsbetaling for seniorlån og andre kapitalfrigjøringskreditter.
(Fra Finansdepartementets pressemelding 19. juni 2018)

Men hovedlinjene videreføres.

Spesielt viktig er det at de særs strenge kravene til Oslo består.

Finansielle investorer har på nytt kastet seg over små leiligheter i byen, med uønsket sterk prisvekst som resultat.

Over tid vil høy nybyggingsaktivitet sikre at boligprisene roer seg, men enn så lenge ser det ut til å være behov for reguleringer som kan hindre for store utslag.

I mye av Norge er det egentlig ikke bruk for noen stram forskrift selv med dagens lavrente-regime. I første kvartal i år var det befolkningsnedgang i 190 kommuner. Her ville boligmarkedene ikke koke over, selv om renten skulle bli negativ!

Dette norske styringseksemplet er ikke unikt.

Euro-rentene har nå i årevis vært nær null. Når renten holdes i negativt lende så lenge at folk har vendt seg til at det ikke koster noe å låne penger, påvirkes trolig også deres politiske preferanser, og hvilke politikere vi får.

Italienerne valgte inn en regjering som ønsker å bruke mer penger ved å øke budsjettunderskuddene i årene som kommer.

Underskudd som allerede er formidable, og som uansett vil øke nå som italienernes renteutgifter har gjort et hopp. Bare pratet om uansvarlig finanspolitikk straffer seg.

Globalt kan man også spørre seg om lave renter påvirker finanspolitikkens utforming.

Er det de lave dollarrentene som har muliggjort amerikanernes store finanspolitiske stimuli?

Og vil amerikanske politikere stramme inn etter hvert som rentene og dermed lånekostnadene stiger?

Hvis du tror at politikerne lar seg påvirke av rentene, øker faren for et tilbakeslag. Stigende renter som induserer innstramninger i finanspolitikken kan gi verdensøkonomien to tette og en badehette.

Uansett ser det ut til at amerikanernes store budsjettunderskudd er kommet for å bli. I dag som følge av store skatteletter og sterk vekst i offentlige utgifter. I fremtiden som følge av at alle de store låneopptakene må forrentes.

Kanskje vi i siste instans i USA får den japanske vri på samspillet mellom politikere og renta.

Da budsjettunderskuddene kom ut av kontroll satte bare japanerne renta til null, og lovte at den skulle forbli der ti år frem i tid. Alltid uansett.

Da blir reguleringene avgjørende for den finansielle stabilitet, også i USA.