På baksiden av lørdagens Finansavis var det en morsom vinkling på mitt løfte fra en konferanse i 2015. Et løfte om at jeg ville gi en øl til alle eiendomsfolk som hørte på, hvis renta skulle stige.
Vel, nå har Norges Bank rentepistolen ladet. Klar til å avfyre en rentesalutt i høst. Da kan vel mine tilhørere fra den gang stille seg i baren?
Ikke fullt så enkelt. Riktignok hadde jeg i 2015 de laveste renteanslag i kongeriket. Men mine anslag var bare så altfor høye. Renta var på 1,0 pst, men mot mine prognoser fikk vi altså en ny halvering – til 0,5 pst i foliorente.
Hvorfor ble rentebildet så annerledes enn vi trodde i 2015? Forsto vi ikke hvordan økonomien fungerte?
Selv tror jeg at selve tankeskjemaet til renteanalytikerne har vært feil. Noe den fremdeles er.
Konjunkturteorien er at USA leder an. Gode tider for økonomien trekker rentene opp i USA. En bevegelse som etter en tid får sitt motstykke i en europeisk høykonjunktur med tilhørende renteoppgang også her.
Slik har det alltid vøri. Slik vil det bli.
Men det finnes et land som uansett konjunkturer holder rentene sine lave. Ja, nær null har de forblitt, helt uavhengige av amerikanske konjunktursvingninger: Japan!
Nå i år ser vi noe av det samme i Euro-landene, som vi tidligere har sett i Japan. Uansett konjunkturbildet så holdes rentene nær null.
Den Europeiske Sentralbank (ESB) sin innskuddrente holdes på minus 0,4 pst frem til 10 september neste år, skal en tro rentedommen i ESB denne uke. Det til tross for at Euro-landenes økonomi er i en høykonjunktur, med fallende arbeidsledighet som resultat.
Men ekke negative renter falig?
I Danmark har de nå hatt negativ renta i mer enn fem år, uten at skadevirkningene har vært så store. De store grupperingene i arbeidslivet inngikk nylig en tre års avtale med en lønnsvekst på i underkant av 3 pst per år. Det er problematisk å ha negative renter, men danskene mestrer tydeligvis oppgaven.
Selv tror jeg det å ‘Ta en Japan’ i rentedebatten dreier seg i hovedsak om å gi strukturelle forhold større tyngde enn vi normalt gjør i den konjunkturfikserte norske debatt.
Ok, konjunkturene er nå gode, og prisene, og rentene i Norge kan komme litt opp. Men på lang sikt rammes vi alle av fem forhold som i sum gir det motsatte resultat av den gamle konjunkturanalysen:
Lave renter avler ikke høye renter, men et behov for enda lavere renter litt lenger frem. Helt til renta har festnet seg til null – akkurat der Japan havnet for 20 år siden. Er der fortsatt.
‘The five big ones’ i rentejungelen:
I utgangspunktet er vi et høykostnadsland i en konkurranseutsatt verden.
Overinvesteringer – Rentekutt stimulerer til økt investeringslyst. Nye lånefinansierte prosjekter iverksettes samtidig som verdien av alle satsinger med forventet positiv kontantstrøm blir mer verdifull.
Demografi – De fleste OECD land vil få fallende yrkesbefolkninger, altså dårligere tilgang på arbeidskraft i årene som kommer. Uten arbeidsinnvandring kommer de fleste små samfunn i Europa til å bokstavelig talt dø ut. Bare i Italia er det 2500 døende bygder og byer. Og det før den nye regjering har kommet i gang med å kaste ut en halv million ulovlige immigranter.
Uønsket gjeld – i alle disse land med fallende befolkning har gjelda fortsatt å øke.
Overkapasitet – mange nye lånefinansierte nybygg i aldrende utdøende befolkninger, gir overkapasitet i mange næringer med deflasjon som resultat.
Trumponomics, med sine gigantiske ikke-bærekraftige underskudd, er egentlig en unik mulighet for resten av verden til å konsolidere sine finanser. Nettopp fordi eksportnæringene i andre land har så mye glede av USAs gjeldsfest, kan man stramme til på skatter og offentlige utgifter. Husholdninger kan øke sin sparing!
Dessverre er det ikke sannsynlig at høykonjunkturen internasjonalt varer så veldig mye lenger enn de amerikanske stimuli gjør.
IMF estimerer at USA i år har et strukturelt offentlig budsjettunderskudd motsvarende 7 pst av BNP. Trolig vil amerikanerne stramme til på skatteskruen allerede i 2020.
Innen den tid er det ikke opplagt at europeiske renter har kommet tilbake til null.
Det er fortsatt mulig deflasjon og krakk som er våre største farer. Ikke inflasjon og at det skal koke over, slik det gjorde i gamle dager.
Får vi en resesjon i USA i en situasjon hvor kronekursen er 10-15 pst sterkere enn i dag, et plausibelt scenario for 2020, er også Norges Bank på vei mot null i rente.
Å endre forventingsdannelsen, fra et konjunkturfokus, til et langsiktig perspektiv er derfor kanskje den viktigste oppgave myndighetene har for å stabilisere norsk økonomi.
Senking av inflasjonsmålet og en advarende renteheving i Norges Bank til høsten kan her være til stor hjelp. Ikke fordi inflasjonen tar av, men fordi vi vil være bedre forberedt på eventuelle nedgangstider i 2020.
Så dessverre er det ikke opplagt at jeg taper en øl til mine venner hos eiendomsmeglerne. Renta kommer neppe over 1 pst i løpet av høsten.
Ingen grunn til å henge med hodet av den grunn. Øl skal dere få allikevel. Alltid uansett.