He is dead, but will he lie down?

Kampen for demokrati og frihet tar aldri slutt. «He Is Dead, But He Won’t Lie Down» er en britisk sang skrevet av Michael Carr, William Haines og Jimmy Harper til filmen Looking on the Bright Side (1932)[1].

Otto Nielsen skrev i 1966 en norsk tekst med samme tittel.

Nielsen urframførte visa i Søndagsposten 27. november 1966, etter reportasjer om at nazismen blomstret opp igjen i Bayern. Alt ifølge dagens Wikipedia.

I inneværende år har de fleste makro- og renteanalytikere sunget liknende refreng, men da om at inflasjonen kommer tilbake, med renteoppgang som resultat.

Angsten for inflasjon skal gjennoppstå er minst like nærværende i dag, som frykten for fascismen var i 1966.

Ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Denne uke avholder alle de tre store sentralbankene; Federal Reserve (FED), Den Europeiske Sentralbanken (ESB) og Bank of Japan (BOJ) rentemøter.

I sine pressemeldinger vil de alle skrive noe om hvordan de frykter at inflasjonen vil komme tilbake, men innerst inne er det mer et håp, enn en frykt.

FED vil trolig heve rentene denne uken. Men lønnsveksten er fortsatt i underkant av 3 pst, noe som ikke gir noe sterkere innenlands inflasjon enn 2 pst. Med importprisvekst nær null, blant annet takket være den sterke amerikanske dollar, er det egentlig ingen grunn til å gå videre med rentehevinger.

Amerikansk inflasjon er lav til tross for ekstremt ekspansiv finanspolitikk. IMF beregner at USAs strukturelle, altså konjunkturjusterte, underskudd beløper seg til i underkant av 7 pst av BNP. En vanvittig ekspansiv budsjettpolitikk. Men altså: Uten at inflasjonen på noen som helst måte tar av.

Det er også andre grunner til at amerikanske rentehevinger bør stoppe. Dollar brukes overalt i verden til låneformål.

De såkalte spillover-effektene, hvor USAs rentehevinger påvirker andre økonomier, er allerede store. Både Brasil, India, Tyrkia og Russland m. flere merker at tilgangen til USD-lån strammes kraftig til i disse dager.

I Japan, med sin raskt fallende befolkning, er det vanskelig å skape noe som helst forventninger om annet enn stagnasjon. Og det i beste fall. Her gjøres statsbudsjettet opp med underskudd motsvarende 4 pst av BNP.

Japansk økonomi er i realiteten låst i et regime med null i rente, slik at statsgjelden kan bli uendelig stor uten at rentebelastningen øker. Et regime som fortsetter så lenge renta kan holdes nær null, uten at valutakursen kollapser. Og kollapse vil den neppe gjøre med det første, da andre valutaer også har sitt å stri med.

Ved årsskiftet ventet de fleste analytikere at renten ville stige i Euro-området fordi BNP-veksten var høy nok til å gi markert stigning i sysselsettingen, og betydelig nedgang i arbeidsledigheten. Men veksten er ikke så sunn som folk vil ha det til. En fun fact er at BNP-veksten i Euro-landene det siste ti-år akkumulert har vært 5 pst. Om lag det samme som bedringen av utenriksøkonomien.

Selv med negativ rente, og enorme fiskale stimuli har all vekst i Euro-land det siste ti-år vært motsvart av bedret utenriksøkonomi!

Normalt ville en tro at en slik forbedring av utenriksøkonomien vill gi bedrifter og husholdninger midler til å investere og konsumere mer slik at oppgangen kunne forsterkes. Dessverre er det få tegn til en
slik transformasjon. Ordreinngangen til tysk industri fra sitt hjemmemarked var ned vanvittige 10 pst i mai alene. Bilsalget er elendig. De fleste europeiske bilaksjer prises som om bilindustrien står overfor en kommende krise.

Og så var det Italia.

Euro-landenes tredje største økonomi styres nå av en uprøvet regjering, med partiprogram som krever større underskudd enn før.

Ikke rart i at investorer krever vesentlig høyere renter enn før for å investere i italienske statspapirer. Økte renteutgifter for den italienske stat som gjør gjelda tyngre å bære, noe som i sin tur leder til økt risiko for konkurs, og i siste instans gir grunnlag for nye rentepåslag.

Analytikere som ved årsskiftet var sterke i troen på at pengepolitikken ville bli strammet til, har nå senket flagg. Det er ingen som tror på noen rentehevinger i år. Konsensus slik jeg leser den er at ESB vil heve mot slutten av neste år. En prognose som det er lett å skyve på.

Her hjemme fikk vi nye inflasjonstall i dag. Overraskende svake var de. Jeg traff på kjerneinflasjonen, men bommet på alle underelementer. Traff totalt, men bommet på alle elementer må vel sies å være ‘story of my life’. Sukk.

Det som fascinerer mest er hvor bred nedgangen i inflasjonsveksten var i mai. Ikke kan den tilskrives bare valuta, eller noen spesialeffekter. Husleier, som jeg trodde vil være svake, trakk tvert imot opp.

Kronekursen er i dag 5-6 pst sterkere enn den var på sitt lavmål ved juletider i fjor. Det tar litt tid, men etter hvert vil den gradvise sterkere kronekurs presse inflasjonen ytterligere ned.

Nå som utleiemarkedet flommer over av objekter må en påregne at vekstraten for husleier, den største enkel komponent av KPI, også havner nær null.

Norges Bank vil få trøbbel med å bruke inflasjonsfrykt for å rettferdiggjøre en renteheving i september. I juni vil trolig 12-måneders veksten i kjerneinflasjonen falle ytterligere.

Det er greit å frykte do-draugen, kanskje også fascismens tilbakekomst. Men inflasjonen? He is dead. Dead dead dead!