George Soros var ute forleden og spådde at EU er på vei mot kollaps med mindre nye vidtgående reformer gjennomføres. Noe han i dag latterliggjøres for. Men han har mange gode poeng.
Poeng som EUs konstruksjon, konjunkturbildet og markedene for eiendom og bankpapirer. Med egne uortodokse teorier om markeder attåt!
Men først en uortodoks teori sugd fra eget bryst. Det er i hovedsak demografiske grunner til at Euro-landene må ha klart negative realrenter. Forhold ingen kan gjøre noe med.
Hvorfor?
Italias befolkning faller nå med om lag 100 000 mennesker i året. Ok, fortsatt er det nær 60 millioner italienere igjen her i verden, men ser en litt lenger frem er det kata- eller barnestrofe på gang.
Aldersgruppen 0-4 år er bare halvparten av årgangene som i dag er blitt 50-54 år. Det i et samfunn med enorm statsgjeld, og uten mulighet til å møte denne eldre-tsunami annet enn ved å systematisk kutte offentlige ytelser, innføre skatteøkninger og kutt i pensjoner.
Med en befolkningsnedgang i vente, fra dagens 60 til 50 millioner mennesker i 2100, har ikke Italia bruk for et økt antall skoler, veier, bruer og boliger.
Boligprisene har allerede vært for nedadgående i flere år. Og fremdeles sier eiendomsaktører i sin gallup til Den Italienske Sentralbank at boligprisene vil fortsette å falle i tiden fremover.
Det sa de, selv før dagens politiske kaos oppsto.
Italia er som en norsk fraflytningsbygd, bare i gigantisk målestokk. Uansett hvor lave rentene blir, kommer det ikke høyere husleier eller sterk økonomisk vekst i overskuelig fremtid.
Realrentene forblir minimale selv om pengemarkedsrentene er negative, både fordi Italias demografiske skjebne fortjener et kredittpåslag til glede for dets långivere, og fordi inflasjonen er minimal.
Se forskjellen:
Den tyske stats 2-års rente er i pixeltid -0,66 pst. Med 2 pst inflasjon pro anno gir det en negativ realrente på om lag 2,5 pst.
Italia med +0,70 pst i 2-års rente, og om lag det samme i inflasjon, får null i realrente.
Ikke rart at det tyske eiendomsmarked er langt sprekere enn det italienske.
Soros har et forslag som deles av mange. Skap en føderal stat som felles kreditor med topp kredittverdighet for all statsgjeld i Euro-området.
Alternativt: Skap en kreditor som garanterer for store deler av statsgjelden og for bankenes finansiering. Begge løsninger ville få kredittpremiene til å kollapse, noe som kunne gi ESB mulighet til å heve sine innskuddsrenter, til glede for alle tyske småsparere.
Men den gang ei. Tyskerne vil ikke.
Løsningen på et demografisk problem er å importere flere mennesker. Kan du ikke lage barn sjæl, får du hente dem fra utlandet.
Men heller ikke her er det noen vilje til en ny giv. Heller tvert imot. I senere år har det kommet 600 000 mennesker til Italia via smuglerrutene på Middelhavet. Dette er folkevandringer vel så mye som flyktningkriser. Italienerne ønsker å sende dem tilbake til Afrika og Midt-Østen fordi de belaster statsbudsjettet og skaper sosial uro i søvnige italienske småbyer.
Men flyktninger er også folk som skal bo og arbeide. Spise, drikke, slåss og elske. Mer barn kan det bli av slikt. Uten barn og uten innvandring er det egentlig ikke noe håp for langsiktig vekst og inflasjon i Italia.
Da er det egentlig heller ikke håp for den italienske stats kredittverdighet, med mindre realrentene er null eller negative, og det i mange ti-år fremover.
Det er her George Soros hjemmesnekrede teori om refleksivitet spiller inn. Soros er jo ikke bare milliardær, han liker også å tenke på seg selv som filosof. Han er svært så stolt av sin teori om refleksivitet, som lyder som så:
Markedets feilprisinger i forhold til virkeligheten, kan få virkeligheten til å forandre seg, slik at den opprinnelige feilprising blir seende svært så fornuftig ut.
Er aksjemarkedet altfor høyt priset kan for eksempel det påvirke næringslivet til å investere så mye at BNP faktisk skyter fart. Aksjemarkedet blir da stadig sunnere og sunnere.
Likeledes kan et krakk i italienske statspapirer ødelegge det som måtte være igjen av kredittverdigheten til den italienske stat.
Blir kredittverdigheten satt til søppelstatus, kan ikke Den Europeiske Sentralbank (ESB) kjøpe italiensk stat, noe som med sikkerhet vil lede til nye kriser, med uhåndterlige rentebyks i det italienske rentemarked som resultat.
Vi får da to italienske grunner til at Euro-rentene må forbli minimale i årene fremover.
Først må vi for all del unngå en ‘refleksiv bevegelse’ i italienske kredittmarkeder, hvor markedsrentene kommer så høyt at de fremprovoserer mislighold. Et anfall som får italiensk økonomi til å tilte.
Den andre grunn er demografisk og strukturell. På lang sikt er det egentlig ikke noe håp om klar renteoppgang i Euro-området. I hvert fall ikke så lenge gjeldsatte land med fallende befolkninger som Italia, Portugal og Hellas skal være med i Euro-samarbeidet.
Italia uten befolkningsvekst og inflasjon må ha nær null i nominell rente i ESB. Alltid uansett!