Den europeiske drøm var å skape en rival til USA, med et felles parlament som skulle styre det meste. Frie markeder hvor transaksjonskostnadene ble holdt nede av at alle bruker en felles myntenhet, fra et felleskap av banker, i land som skulle bindes sammen i et evigvarende forpliktende fellesskap slik at regninger kunne fordeles broderlig.
Men EU er ikke blitt et slikt drømmesystem. Det er ingen bankunion eller felles nasjonal stat som tar hånd om store nok midler til å dekke de fleste regninger. Det er 19 uavhengige kreditorer som må gjøre opp for seg, eller låne til de vilkår det enkelte land tilbys i internasjonale markeder.
Og ikke minst: Ditt medlemskap er ikke evigvarende. Du kan forlate Euro.
Den Europeiske Sentralbank (ESB) spiller her en nøkkelrolle der den må hele tiden passe på at stemningen er på topp i de ulike land.
Passe på at den samlede pengemengde flyter fritt, nærmest som champagne på en taverna. Tavernaen Chez ESB.
Det var en mørk og stormfull aften.
– Conto!
Alles øyne rettet seg mot det italienske bord.
Nervøse kelnere i form av sveitsiske gnomer, kom løpende med en regning lang som en ti-årings ønskeliste til jul.
130 pst av BNP, eller ca 23 000 mrd kroner er Italias uhåndterlige statsgjeld, med et løpende underskudd på 200 mrd kroner per år.
Denne kveld var det altså noen unge menn på det italienske bord som krevde avslag. Ville ikke ta regningen tidligere generasjoner hadde opparbeidet seg i årene med La Dolce Vite. Vil ikke la fremtidens italienske ungdom bli gjeldslaver for resten av restauranten.
Haken med slike protester er at de umiddelbart gjør regningen større ved at underskuddene blir dyrere å finansiere. Av den greske krise burde italienerne lært to ting:
a) Ja, du kan bli kastet ut. Euro er ikke valutaen til et land, men til 19 uavhengige nasjonalstater.
b) Det lønner seg ikke å true med utmeldelse, med mindre du står løpet ut. En tom trussel om mislighold gir deg bare større renteutgifter. Med en svak kredittverdighet, bare to hakk over søple status hos kredittbyråene, lever italienerne farlig når de truer med mislighold.
På det tyske bord sitter de klink edru og teller pengene sine. Frykter selvfølgelig at de må ta regningen fra andre bord.
Tyskerne ser med skrekk på bordet der grekerne satt. Bordet er tomt. Grekerne kunne ikke gjøre opp for seg og er sendt til oppvasken. Der blir de lenge. Hvis ikke Italia kan gjøre opp for seg, må Italia ut av Euro. Tapene blir store.
Folk har litt ulike meninger om hvor alvorlig den italienske situasjonen er. Det viktigste du trenger å vite er at den kommer til å vare over flere år. Euro-samarbeidet har fått en sykdom som ikke er så lett å kurere. Italias befolkning, som har et relativt lavt utdanningsnivå, synker med en årlig rate på 100 000. Trendveksten til BNP er neppe mer enn ett prosentpoeng per år.
Antagelig kan aldri den italienske regning gjøres opp, men den er til å leve med så lenge realrentene for italienerne er negative.
ESBs renter kan IKKE tilpasses de sterkeste økonomiers behov, IKKE gjennomsnittet av Euro-land, men settes av hensyn til det svakeste dyr i flokken!
Så lenge Italia vakler kan ikke Euro-renta stige.
Det var andre folkeslag på andre bord i restauranten.
På britenes bord var det slåsskamp, og høy musikk, slik det pleier å være der glade briter ferdes. Should I stay, or should I go, gikk på repeat.
I restaurantens sør-østlige hjørne var Tyrkia i håndgemeng med kelnerne, som nektet dem ytterligere kreditt. Ikke kuvert-brød engang.
Men champagnen fortsatte å flyte fritt i Chez ESBs nordlige del. Både på det svenske og det norske bord var populære hos hovmesteren.
På det norske bord var det full kredittfest. Champagnen fløt ikke. Det flommet. En kraftig bergenser i festrus helte ut to magnumfalsker med gul enke for å illudere en vestlandsfoss: I år skal gullet hem!
Den eneste festbrems var en ulastelig antrukket klin edru Mr. Olsen, som trommet med fingrene på bordet, og lurte på om ikke det var på tide å fjerne champagnen. For mer enn 60 år siden beskrev tross alt den amerikanske sentralbanksjef sin rolle å være :
‘’in the position of the chaperone who has ordered the punch bowl removed just
when the party was really warming up.”
Men her er dilemmaet. Hever Olsen renta, og senker promillen på det norske bord, kommer gnomene strømmende med mer champagne fra de andre bord. Vi er tross alt sikre betalere.
Ikke bare har vi god kredittverdighet, vi betaler også bedre enn våre naboland. Det norske rentenivået er blant Europas høyeste. Derfor står det kelnere fem gnomer dyp med brett av champagne ved siden av det norske bord, klare til å fylle på våre glass. Vi har ikke kontroll på vår egen kredittmengde.
Hvor ender det?
Krona er i dag kunstig svak med en altfor høy rente, i forhold til vår kredittrisiko.
Mange vil derfor satse på at krona kan stige til 9,40, 9,0 eller 8,5 mot Euro, litt avhengig av hvor ille investorene tror det blir på de andre bord i tavernaen.
Norge kan ikke heve renten nevneverdig uten å løpe risikoen for at kronestyrking kommer ut av kontroll. Vi har derfor antagelig intet annet valg enn å melde oss inn i en avholdsbevegelse. Med andre ord regulere kredittvolumene strengt.
Europa er dømt til å leve med kraftig negative realrenter, fri champagne om du vil, så lenge Italia sliter. Og slite vil italienerne gjøre i overskuelig fremtid.
Da må det kvantumsreguleringer på kreditten for å holde nordmenn edru. Renta får ikke Norges Bank gjort så mye med.