Sparing må enten være verdens beste eller verste idé. Kanskje både og?

by | 10. April 2018 | Internasjonal økonomi, Renter og valuta

Her på huset er slagordet: Sparing er verdens beste idé. Noe jeg støtter fullt og helt. En kunne tenke seg at det ble lovpålagt å legge penger til side. Et synspunkt mange vil si seg uenig i. Faktum er at folk rundt omkring i Norge har ganske så forskjellige holdninger til det å spare. Noen er glad i å bruke mer enn de har, andre liker å telle pengene sine før de legger seg.

Forskjeller som også preger hele kulturer og nasjoner.

USA, Mexico og Kanada kjører alle som en med store underskudd i sin utenriksøkonomi. De tar i bruk mere midler, til konsum og investeringsformål, enn de selv makter å spare. En bruk av midler som nødvendiggjør importoverskudd som finansieres på krita.

I samme båt har vi land med tilsvarende leve i nuet kultur; Storbritannia, Australia og New Zealand. Dette er glade, frivole folkeslag som satser på nye dristige prosjekter og teknologier. Land som ungdom fra hele verden gjerne skulle flytte til. Dette er kulturer som har et avslappet forhold til å låne enorme mengder kapital i internasjonale markeder for å bygge opp næringsliv og bevilge sine innbyggere en runde på byen.

Andre folkeslag har diametralt motsatt holdning.

I Nord-Øst Asia (Kina, Japan, Korea mm) har man eldre kulturer hvor sparing sees på som en dyd. Land hvor spareoverskuddet mot utlandet blir sett på som et sunnhetstegn. Overskudd nasjonens borgere kan være like stolt over, som det vi nordmenn er når Marit Bjørgen vinner OL-gull. Valutamengdene som disse overskudd skaper, lånes ut til de overnevnte engelsktalende land.

Politisk blir også spareoverskudd brukt som et maktmiddel. Kina er glad i å gi billige lån fra sine velfylte pengebinge til fattige naboland, ikke minst for å kunne påvirke låntagernes utenrikspolitikk.

Som en av grunnleggerne av IMF sa det; Its the surplus nations who calls the shots!

I Europa har bildet lenge vært litt blandet. Tyskere har en lang historie med sparing som tegn på sunnhet og dyd. Dessverre er de også ganske så risikoaverse. De unngår å kjøpe aksjer og eiendom, men foretrekker bankinnskudd uten avkastning, noe som forsterker tyskernes sparebehov ytterligere.

Andre europeiske land, som tradisjonelt har vært mer glad i å låne til fest og forbruk, har i årene etter finanskrisen i økende grad satt tæring etter næring. I sum har spareoverskuddene, som Europa velter ut i verdens kapitalmarkeder, eksplodert.

I sum har vi da tre hjørner av verdensøkonomien hvor spareadferden er ekstremt forskjellige. De engelsktalende (inklusive spansktalende Mexico) livsglade land som ser lyst på livet, og de som sparer til en mer bekymringsfull eldrebølge, i Nord-Øst Asia og Europa.

Disse trekk omtales ofte som ubalanser, men det er ikke enkelt å endre sparekultur, hvis de ulike folkeslags holdning til sparing avspeiler kulturelle forhold, fremfor renter og forventede avkastningskrav.

Men er dette bærekraftig over tid?

Mye avhenger av hva slags renter kreditorene tar. Renter debitorene bestemmer. I skrivende stund er det priset inn i markedene at amerikanske renter stabiliseres på om lag 3 pst i årene 2023-2028, en økning på et drøyt prosentpoeng i rente. En slik renteøkning vil øke de årlige statlige utbetalinger med om lag 200 milliarder USD. Utbetalinger som i økende grad går til utlandet. Amerikanernes renteøkninger forverrer dermed utenriksøkonomien i betydelig grad.

Med sin skjødesløse finanspolitikk blir utenriksøkonomien i utgangspunktet forverret, men renteoppgang gjøres vondt verre.

Sett med rentebriller er det da ingen grunn til handelskrig. USA kan bedre sin utenriksøkonomi rett og slett ved å unngå å sette opp renten, noe som trolig krever skattehevinger ikke lettelser.

En glimrende idé som amerikanerne gjerne kan låne av oss i Eika. Noe de neppe kommer til å gjøre.

Nå skulle en kanskje tro at de store handelsoverskudd i Europa kunne danne grunnlag for en ny kjøpefest. I år har imidlertid de fleste økonomiske nøkkeltall for innenlandsk økonomisk aktivitet i EU vært skuffende svake. Gleden over de gode tidene er trolig blandet med en reell frykt for at handelskriger mm når som helst kan bryte ut.

Trumps trusler om å ramme eksporttunge land hardt preger trolig konsumet i Tyskland. En økonomi som er helt avhengig av frihandel globalt.

Satt på spissen kan en si at alle aspekter av amerikansk økonomi politikk forverrer ubalansene. Skjødesløse underskudd som må motes med rentehevinger, kombinert med sterke trusler mot eksportlandenes befolkninger, som svarer med å forbruke mindre, er en oppskrift på å maksimere amerikanske handelsunderskudd.

Og her hjemme? Også vi er helt avhengige av verdensøkonomien. Jo mindre amerikanerne synes det er viktig å spare, desto mer fornuftig er det for oss. I Norge er fortsatt sparing verdens beste idé!

Kategorier

Siste innlegg