Norge etter boligboomen

I fjor sommer var boligbyggingen den største målt i moderne tid. En nybyggingsaktivitet som var det naturlige resultat av høye priser på nye boliger. I de fleste bransjer er det bare slik: Der lønnsomheten er unormalt stor lokkes frem det mest voldsomme tilbud.

Men er det så galt at det ble bygget for mange boliger en kort periode i norsk historie? Boligene som bygges vil nok bli en finansiell byrde for noen, men for samfunnet som helhet er ikke problemene så store.

Selv om mange vil nok merke at de er blitt fattigere av det siste års nedgang i boligpriser, vil de lavere priser være kjærkomment nytt for alle unge som er i etableringsfasen, på jakt etter sin første innstegsbolig.

Det er mye fokus på hovedstadsområdet i media, men overskuddet av nye boliger er ganske jevnt fordelt rundt omkring i landet. Boliger som er nye og fine, og som altså nå kan komme på billigsalg, til skade for de som kjøpte dem, men til glede for unge, som nå kan få bolig til en vesentlig billigere penge enn for et år siden. De heldige er unge, gamle og de som aldri hadde håp om å vinne budrunder da prisene var på sitt høyeste. Boligprisfallet er deres åpning til et bedre liv.

De jeg synts mest synd på er arbeidsfolka som har bygd alle disse nye boligene. Det er vanskelig å komme utenom det faktum at vi nå bygger for mange boliger her på berget. Spesielt nå som vi alle har blitt List-Haugianere og ønsker å strupe innvandringen mest mulig. Derfor vil mange boligbyggere måtte innskrenke i tiden fremover.

Mange leiligheter ble solgt i 2016 og 2017 med ferdigstillelse langt inn i fremtiden. Det ligger derfor an til at unormalt mange boliger ferdigstilles rundt omkring i Norge i årene fram til 2020. Dette i år hvor befolkningsveksten bremses av ulike grunner: Mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, øst-europeerne våre vender hjem, studentkull som er for nedadgående og færre barnefødsler enn før.

Derfor vil Norge trolig ha et unormalt godt utvalg av boliger å tilby i årene som kommer, til ergrelse for de store, men noen små vil det more!

Kanskje kommer vi til å gå samme vei som i Japan? Boligbehovet ble der gradvis redusert som følge av svakere befolkningsvekst, uten at boligbygging stoppet opp. Samme skjer her i kongeriket ved inngangen til 2018. Etter deres store boligboble på begynnelsen av 1990-tallet valgte japanerne å løsne på de fleste byggereguleringer slik at man fikk bygd mer enn nok til å unngå nye prisbobler, selv med en negativ rente i sentralbanken.

Fortvil ikke om også vi får for mange boliger her til lands. I dag, 25 år etter at Japans stagnasjonsæra begynte, kåres fortsatt Tokyo jevnlig som verdens beste by å bo i. En by med flere 3-stjerners Michelin-restauranter enn noen annen.

Det er til hovedstadsområdet ungdommen flytter. Hovedstaden i Japan kom seirende ut av den finanskrise som folk i hovedstaden i sin tid hadde skapt. Høres kjent ut?

Nærmest umerkelig har norsk økonomi fått japanske karakteristika. Små barnekull, motstand mot innvandring i en gjeldsatt befolkning med litt for mange funklende nye boliger. Boligprosjekter som reddes av sterk sentralisering. Sushien i Oslo er også på høyden med det beste Tokyo har å by på. Ikke noen katastrofe dette her. Haken er at vi må vende oss til langt mindre boligprisvekst enn før. Et tap for oss som bor godt, men en glede for de som er på vei inn i boligmarkedene for første gang.