Tangled up in blue

Alltid artig å se hvordan analytikere i verdipapirmarkeder snur fra å kappes om å være mest mulig optimistisk til å bli de største pessimister. De beste vinner ved å snu seg raskest og med størst prognoseutslag.

Annerledes er det vi som henger i gjeldssuppa, en kvikksand hvor det beste du kan gjøre er å sitte stille. Litt Tangled Up in Blue. Alltid uansett. Børsen kommer neppe til å krakke med mindre myndighetene gjør noe skikkelig dumt. Og det vil de vel ikke gjøre, vil de vel?

For noen er finanskrisen av 2008 et uttrykk for et system av banker, meglere og spekulanter som brakte verdensøkonomien til knærne. En annen måte å se på finanskrisen er som et bransjeproblem, som myndighetene ikke klarte å baskes med. Ja, alt det overnevnte er riktig, men kardinalfeilen var at myndighetene ikke klarte å hindre finansnæringenes problemer ramme resten av samfunnet med forødende kraft. I klartekst; hadde den amerikanske sentralbanken kuttet rentene med et prosentpoeng sommeren 2008 ville katastrofen mot slutten av året kunne vært unngått.

De ble advart, her i finans-TVs beste klipp noensinne, men til ingen nytte. Først etter at skaden var skjedd kom rentene ned. Og det til gagns. Verden har aldri hatt så lave nominelle renter som i dag. Negative renter tilbys sparere i Europa og Japan.

Bank of England, en av verdens eldste banker med fødselsdato fra 1694, hadde før 2008 aldri satt renten under 2 pst. Siden årsskiftet 2008-2009 og til den dag i dag (primo 2018) har renten der vært bare en halv prosent, eller lavere. Briter, og etter hvert nordmenn, mistet troen på at rentene noensinne kunne komme opp igjen til normale nivåer.

Så lave renter var unike i britisk historie og aldri sett av hverken Dronning Elizabeth den første, Dronning Victoria eller Winston Churchill. Men de var langt fra enestående. Naboland som Sveits, Danmark og de 19 Euroland gikk enda lenger, og etablerte regimer med negative renter for innskudd i sentralbanken. Vår rente på en halv prosent er en av Vest-Europas høyeste!

Faren er at folk ikke skjønner hvilken radikal vei vi har valgt å gå. I årene etter finanskrisen hvor renten ble minimert i mange land, nettopp for å folk til å låne mer og spare mindre, har økonomiene i vesten blitt stadig mer avhengig av medisinen som ble foreskrevet i 2008: Gjeldsoppbygging.

Litt forskjellige former har gjeldsveksten tatt. I USA og i mange europeiske land har den kommet i statlig sektor. I Storbritannia og Norge i husholdningssektoren.
Felles for de alle er at motstykket til gjelda, verdien av eierandeler, har blitt blåst opp av de minimerte renters politikk. Boliger, malerier, frimerker, Bitcoin, og aksjer.

Riktignok er AMAZON et fantastisk selskap, som jeg selv benytter flittig, men PE=300? Det er i min verden et resultat av ekstremt ekspansiv pengepolitikk. Og Bitcoins opp- og nedtur? Kryptovalutaenes skjebne ser for meg ut å ha vært kanarifuglen i kullgruven.

Derfor er jeg også så bekymret for hvordan nye rentehevinger vil slå. De første fem rentehevinger i USA har markedene taklet rimelig bra. De siste ukers børsfall indikerer imidlertid at de neste, allerede varslede, tre-fire som analytikere forventer, vil bli langt vanskeligere for finansmarkedene å takle.

Bordet fanger, etter 2008 forlot vi våre barndoms kredittmarkeder. Vi er over i et nytt regime hvor løsningen på ethvert problem ble minimerte renter. Renter som formet resten av samfunnet. På fagspråket: Renten er eksogen, satt nær null, resten av samfunnet tilpasser seg til den. En renteheving av i dag slår langt sterkere enn før. Både fordi folk må betale mer for sine lån, og fordi deres aktiva vil falle i verdi.

Ta Norge. Fra vikingtida til 1992 bygde husholdningene en samlet gjeld på 500 mrd kroner. Nå legger vi 200 mrd kroner per år på toppen av rekordhøye mengder av gjeld, på toppen av rekordsterk gjeldsgrad. Det er i dag helt utenkelig at husholdningene noensinne konsoliderer i nominelle termer, slik de tidvis gjorde før. Skulle gjelda bli problematisk får vi heller inflatere utfordringene bort. Før var vi tøffere. Fra høsten 1992 til 1993 benyttet husholdningene et konjunkturoppsving til å nedbetale gjeld. I dag en utopi.

Mangt og meget kan gå galt hvis vi ikke erkjenner hvor dypt i kvikksanden vi sitter. Renten kan ikke stige vesentlig uten at samfunnet utsettes for voldsomme rystelser. Et børskrakk eller to er kanskje det vi skal være minst bekymret for.

Uansett, noe å lytte til mens du grubler.