Kampen for en fornuftig eiendomsskatt

Det er få ting norske menn hater mer enn eiendomsskatter, og det er et litt pussig hat.

Den klassisk progressive kamp, Adam Smiths moralske anliggende, for å hindre rentier-standen å gjøre seg rik på andres arbeid. Og de beste våpen i denne kamp var eiendomsskatter og arveavgifter. Ikke inntektsskatt, som det moderne Norge er så glad i.

Debattene om eiendomsskatt florerer i kongerikets ulike regioner byer og bygder. Det som er problemet for boligeiere er å forstå at de må tenke netto, ikke brutto; altså på det kroneutlegg de utsettes for.

Winston Churchill (WS) som tidlig i sin karriere fikk som oppgave å argumentere for sin regjerings forslag til eiendomsskatt, sa det slik:

Roads are made, streets are made, services are improved, electric light turns night into day, water is brought from reservoirs a hundred miles of in the mountains – and all the while the landlord sits still. Everyone of those improvements is effected by the labour and the cost of other people and the taxpayers. To not one of these improvements does the land monopolist, as land monopolist, contribute, and by every one of them the value of his land is enhanced.

Det WS hadde i tankene var at de som hadde glede av forbedringer i sitt nabolag, også burde akseptere å betale en del av fellesskapets regninger for de ulike tiltak som begunstiget boligeierne. I hvert fall de som fortsatt hadde råd til å bli boende.

Derimot, og det oversees ofte også i den norske boligdebatt, er det ikke opplagt at leieboere får noen glede av ulike tiltak som gjør veiene sikrere, forskjønner de lokale parker og reduserer forurensing. Kanskje blir husleiene så høye at de må flytte? Tapere kan også være unge arbeiderbarn uten pappapenger, som kunne hatt råd til en leilighet før hele nabolaget ble oppgradert, men som nå prises ut av heftige budrunder.

Oslo Byfornying var på 1980-tallet en velsignelse for Grünerløkkas boligeiere, men endte opp som en forbannelse for mange med lavinntekt som leide. Etter at byfornyelsen var ferdig med å fjerne utedoen, drenering, innlegg av moderne bad i gamle gårder var husleiene så astronomiske at mange som hadde bodd der det meste av voksne liv, kost seg i sine gråbeingårder, måtte flytte.

Gårdeierne ble imidlertid veldig mye rikere av byfornyelsen. Ironisk nok måtte byfornyelse finansieres med inntektsskatt, til skade for leieboere, ikke på eiendomsskatt som ville vært en belastning for gårdeierne.

Det som er så merkelig er at vi velger å ha ulike eiendomsskatter hvor fattige kommuner, som ofte sliter med å få endene til å møtes, har høye nivåer på sine skatter. Jo verre folk her har det, desto høyere setter man opp eiendomsskatten. Mens Asker og Bærum, som er rike, og pøser ut milliarder for å oppgradere sine boligmiljø, har ingen eiendomsskatt overhodet.

I en viss forstand subsidieres folk som bor i rike bygder (uten eiendomsskatt) fordi en av kildene til deres velstand er jo voldsomme offentlige satsinger i deres nabolag. Satsinger som koster flesk, og krever høy skatteinngang. En skatteinngang som bygdefolket er med å betale for. Og jo høyere eiendomsskatter man har i utkanten desto mer fristende blir det å flytte til Asker og Bærum (A&B) og andre skattefrie kommuner (enklaver) nær storbyene.
I siste instans kan A&B tjene på å holde et relativt lavt skattenivå. Inntektene som ellers skapes av rike mennesker i nabolaget mer enn oppveier provenytapet på eiendomsskatter. A&B blir vårt eget Sveits. Et kanton hvor rikinger fra hele landet flokkes for å kose seg i fin natur, nærliggende hovedstadens milliardsatsinger på kunst og kultur, med null i eiendomsskatt som ufortjent bonus.
En klok befolkning ville hatt det motsatt. Lave eller ingen skatter i distrikter som trues med fraflytting, og høye skatter der trengselen og rikdommen er størst. Høyest der befolkningsveksten er mest kostbar for felleskapet, lavest der vi frykter for avfolking.

Det er heller ingen fornuftig grunn til å lage et tak på fem promille for lokal eiendomsskatt. Et helt unødig inngrep i det lokale selvstyret.

Blir provenyet som oppdrives av eiendomsskatter brukt på å oppgradere nærmiljøet kan det også tenkes at boligeierne tjener på at skattene økes. Gevinstene ved et bedre liv og stigende eiendomsverdier mer enn oppveier de økte skattekostnadene.

Beskatning av fritidsboliger er også en våre mest forhatte skatter. Hyttefolket føler at de får for lite, eller ingenting, for de store summer de betaler i eiendomsskatter.
Men her må en være litt raus. Lokalbefolkningen i våre største hyttekommuner er som oftest ganske så fattige. Og uten dem ville mye av tjenestetilbudet som hyttefolket er avhengige av forvitre.
Ingen eiendomsskatt trenger å være netto i pluss. Tvert imot kan det tenkes at hvis vi krevde inn en fornuftig mengde nasjonale eiendomsskatter, og brukte hvert øre på å kutte skatt på lønn og arbeid, så vil produksjonen og skattegrunnlaget øke. En utvikling som kunne skape grunnlag for nye skattelettelser.